Toppliste

Historien om mor og datter som ble henrettet gir et sterkt inntrykk. Vi som holder på med slektshistorie og går litt i dybden i arkivene kommer over mange forskjellige menneskeskjebner. Jeg fikk lyst til å bidra med en historie fra Ringerike der broren til en av mine aner var involvert. Jeg hadde en artikkel om dette på trykk i “Hringariki” for en del år siden, det er tidsskriftet for Ringerike slektshistorielag. Historien er ikke uten dramatikk, men det ser ut til at det gikk bra med de involverte likevel. En ulykkelig kjærlighetshistorie? Av og til når vi utforsker våre slektsforbindelser bakover i tid støter vi på spor etter dramatiske menneskeskjebner. Jeg har kommet over et slikt tilfelle i Norderhov på 1730-tallet som kunne han fått dramatiske følger for de involverte, men det ser ut til at vanskelighetene løste seg på en noenlunde grei måte. Blant mine aner på Hadeland er Elling Andersen Igelsrud og hans kone Marte Jonsdtr. Elling ble født ca. 1650 og døde i 1699. Han kom fra Knestang i Norderhov og var sønn av Anders Olsen og Kari Alfsdtr. Knestang. Kona Marte ble født ca. 1650 og døde i 1729. Hun kom fra Gunstad i Jevnaker og var datter av Jon Brynildsen og Anne Kaaresdtr. Gunstad. Elling og Marte overtok som leilendinger på Igelsrud i Jevnaker etter ekteparet Erik Kaaresen og Siri Olsdtr. Erik var bror av Martes mor, og Siri var søster av Ellings far. Elling og Marte hadde fire barn: Kari Ellingsdtr. som ble gift med Halvor Halvorsen Flatla i Lunner (mine aner), Marte Ellingsdtr. som ble gift med Paul Pedersen Hensrud i Jevnaker, Erik Ellingsen som overtok som bruker på Igelsrud, og den yngste sønnen Ole Ellingsen. Det er yngstemann Ole Ellingsen som denne fortellingen handler om. Ole ble født på Igelsrud ca. 1692. I skiftet etter faren på Igelsrud i 1699 ble det oppgitt at han var 7 år gammel. Da det ble holdt skifte etter moren i 1719 ble det oppgitt at han var soldat nu udj Hans Majts: tieniste. Ole ble gift 20.10.1722 i Norderhov med enken Guri Olsdtr. Gagnum. Hun ble født ca. 1665 og var følgelig omtrent 27 år eldre enn Ole. Hvorfor Ole valgte seg en så gammel kone er det umulig å vite, men han overtok i alle fall som leilending på Gagnum. Guri hadde vært gift tidligere med Mons Larsen Gagnum. Ved skiftet etter Mons 15.5.1722 er det oppgitt at de hadde barna Lars 16 år, Gunild 14 år, Ole 12 år og Else 10 år. Mons hadde også vært gift tidligere og hadde to barn med sin første kone. Ole var 30 år da han ble gift, og konas datter Gunild var 14 år. Etter hvert som årene gikk, har det nok oppstått forbudte følelser mellom de to. Det endte opp med en dramatisk flukt fra bygda og at Gunild fikk et barn 10 år senere. Denne historien er på en måte litt ”hemmelig” for dem som kun utforsker kildene fra Ringerike fordi det er en tingbok som mangler. Det var da jeg lette gjennom tingbøkene for Hadeland for å finne saker om familien på Igelsrud at jeg kom over et vitneavhør på tinget i Jevnaker 4.8.1732. Da ble det etter en stevning fra fogden over Ringerike og Hallingdal holdt et forhør og opptak av tingsvitne på tinget i Jevnaker om Ole Ellingsen Gagnum som hadde rømt bort med sin stedatter Gunild Monsdtr. På tinget i Jevnaker den dagen møtte Engebret Hesselberg på vegne av fogden over Ringerike og Hallingdal, Carsten Rødlind, hvorved hand haver til dette Ting ladet indstevne Ole Gangnum med hans Stifdatter, her at anhøre eendeel widners forklaring, angaaende næmere oplysning i den Sag som af Citanten imod dennem føres formedelst eet bøygde røgte, at de med hin anden skulde have haffte Legemlig omgiengelse. Det først vitnet som ble avhørt var Ole bror Erik Ellingsen Igelsrud. Han kunne fortelle at broren Ole hadde kommet til Igelsrud sammen med sin stedatter Gunild Monsdtr. tidlig en morgen før det ble lyst. Ole hadde vært sorgfull og sagt at de ville reise til Gunilds slektninger på Hedmarken. Han sa det var på grunn av et rykte om dem. Han hadde tatt farvel med sitt hus og sa til broren at han ikke ville få se ham mer. Erik hadde sagt at de hadde skikket seg ille med hverandre. Gunild hadde svart ja, og at det var hun som skulle ha skylden. Her er det Erik fortalte, ordrett sitert fra tingboka: fremstod saa det 1te vidne Erick Ellingsen Igelsrud som er broder til indstevnte Ole Gangnum aflagde Sl: æed og vant at være 49 Aar gammel, og næstafvigte vinter Effter kyndelsmisse tider kom hans broder Ole Gangnum tillige med hans Stifdatter Gunild Monsdaatter til hannem paa gaarden Igelsrud een Morgen noget før dagen anbræcket, og medens hand tillige med de fleere folck paa gaarden endda laae, hvilken deres komme vidnet var gandske u‑videndes. Ole Gangnum kom først ind i vidnes Stue hvor hand laae, da vidnet siuntes fornemme hand saa noget Sorrigfuld ud, spurte hannem derpaa hvor hand agtet sig hen at reyse, da Ole gangnum svarede at ville reyse til Hedemarchen til Hans Stifdatters Folck, og som vidnet derpaa gick ud paa gaarden fant hand der Ole gangnums Stifdatter gunild monsdaatter, og effter at vidnet haver hilset til hende fultes hun ind med ham i Stuen, og formedelst hand fornam at de havde eet Læs med sig, og at de ikke var saa frimodig som de pleyer at være, spurte hand dem atter ad, hvor de agtet sig hen, da de svarede at det er i sandhed de ville reyse til Hedemarchen, da saa Ole Gangnum med hans Stifdaatter havde siddet en liden stund uden at tale noget, sagde de at ville reyse igien, da vidnet bad dennem bie, og spise først, og efter at de havde været til bords, vilde de da strax begive sig til reysen igien, og som de skulde tage afsteed sagde Ole Gangnum til vidnet at hand havde taget afskeed med sit Huus, og at vidnet ikke fik ham meere at see, da vidnet spurte hvorledes det kom, dertil Ole Gangnum svarede at det skeer formedels hand er kommen i bøygderøgte for bente: hans Stifdaatter, sagde og at hand ikke havde i sinde at reyse, mens det var for mange som har raadet ham der til, og derfore maa hand reyse bort. Stifdaatteren gunild monsdaatter taugde stille, og intet talede videre, end da vidnet sagde at de havde skikket sig ilde med hver anden. Svarede hun ja jeg veed, at jeg skal have skylden, videre tale siger vidnet at hand ikke havde med dem, men de toge strax afskeed, og reyste derfra bort. Effter Rættens tilspørsel siger og dette vidne, at Ole Gangnum ikke nævnede hvorudi det bøyde Røgte bestoed, som var udspreed om ham og hans Stifdatter, ey heller spurte vidnet ham derom.- Flere av de andre vitnene som ble avhørt fortalte også om at Ole og Gunild hadde kommet til Igelsrud tidlig en morgen og reist videre. Andre fortalte om ryktet de hadde hørt på bygda om at Ole Gangnum var bortreyst med sin Stifdatter, fordi hand skulde have besovet hende, men ingen hadde førstehånds kunnskap om forholdet mellom Ole og Gunild. Et vitne fortalte at hun hadde overhørt en krangel mellom Erik Igelsrud og Peder Poulsen som var husmann under Jevnaker prestegard. Peder hadde bebreidet Erik for at hans bror Ole hadde rømt med sin stedatter. Erik hadde da svart at om min broder er reyst af Landet med een Hore, daa har du ey nødig, at næskaste mig for det, kand skee det torterer mig nok alligevel, og Stæl min broder og heng ham for een tyf, det kommer mig ey veed, naar ieg skikker mig ærlig og vel. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik skandale var stor belastning for den nærmeste familie, særlig når folk slang fra seg spydige kommentarer. Det er opplagt at fogden over Ringerike også må ha avhørt vitner på tinget i Norderhov om denne saken. Men en tur på statsarkivet på Kongsberg ble en skuffelse i så måte. Det viser seg at tingboka som dekker det meste av året 1732 ikke er bevart. Vi har derfor bare dette vitneavhøret på Hadeland. Ole og Gunild kom altså til Igelsrud tidlig en morgen i begynnelse av februar i 1732. Hvor de dro videre vet vi ikke, men Ole hadde selv sagt at de skulle dra til Gunilds slekt på Hedmarken. Senere, mens de var på flukt, har Gunild tydeligvis født et barn. Hvor dette barnet ble født er ukjent. Jeg har lett etter dåpen i alle kirkebøkene for Hedmarken som er bevart uten å finne noe. Men det er flere prestegjeld der kirkebøkene ikke er bevart for 1732. Sikker det at barnet ikke ble døpt i Norderhov eller i Jevnaker. Senere på året må Ole og Gunild ha kommet hjem til Gagnum. Den 14.12.1732 ble følgende innført i kirkeboka for Norderhov: Publice absolveret Gunnil Mogensd. besovet af Soldat Torchil Olsen Vager. Deres første Leyermaal. Hun har altså oppgitt at det var en soldat som var far til hennes barn. Hva som skjedde videre med dette barnet har jeg ikke klart å finne ut av. Jeg vet heller ikke om det var en gutt eller ei jente eller hva det het. Det neste vi finner om Ole er et skjøte i mars året etter, i 1733, der han solgte sin arvepart i Igelsrud til broren Erik. Ole var da tilbake på Gagnum. I mellomtiden var han blitt enkemann. I kirkeboka ser vi at Guri Gagnum ble begravet 21.5.1732, oppgitt å være 67 år gammel. Antakelig døde hun mens mannen og datteren var på flukt. Vi kan bare ane hvilken belastning dette må ha vært for henne. Ole ble gift på nytt 9.12.1734 med Marte Olsdtr. De fikk tre barn, det første ble født før de ble gift. Deres barn var: Elling Olsen Gagnum, døpt 28.4.1734, et Uægte Barn … Barnets fader Ole Ellingsen Gangnom og Marthe Olsdatter. Han ble oppgitt å være i sitt 7. år ved skiftet etter faren i januar 1741. Han overtok senere som gardbruker på Gagnum. Han døde i 1797. Ole, født ca. 1736 (dåpen er ikke funnet i kirkeboka). Han ble oppgitt å være 5 år ved skiftet etter faren i januar 1741. Maria, døpt 14.7.1740. Hun ble oppgitt å være ½ år ved skiftet etter faren i januar 1741. Åtte år etter den dramatiske flukten døde Ole. Han ble begravet i Norderhov 20.11.1740, oppgitt å være 48 år gammel. Det ble holdt skifte etter ham 30.1.1741. Skiftet ble holdt på Gagnum, men i innledningen finner vi en litt merkelig opplysning: avdøde Ole Ellingsen som boede og døde hen paa gaarden Overi. Dette tyder faktisk på at han ikke bodde sammen med kona og barna på Gagnum. Har ekteskapet skjært seg helt, slik at han var flyttet hjemmefra? Videre i skiftet oppgis et at Ole med sin gjenlevende hustru Marte Olsdtr. hadde barna Elling Olsen i sit 7de aars alder, Ole Olsen 5 aar gl:, og Maren Olsdaatter ½ aar gl:. Enken møtte sammen med sin far Ole Lagesen som sin verge. Registrering av boets midler var blitt holdt på Gagnum 14.1.1741. Så kommer en opplysning som etter min mening viser at det faktisk var Ole som var far til Gunild barn. Det ble oppgitt at boet hadde gjeld blant annet til Boe Knudsen Akerløkken for hand effter afgangne ole gangnums begiær og forlangende paa sin Stif‑daatters vegne haver udj Eet aar opfød bemte hans Stifdatters barn, hvorfore den Sl: Mand tilsagde ham betaling og derfaar pretenderer for samme aar 6 Rd:, og en Rest for Nest forige aar 1739 1 m 18 s, tilsammen 6 Rd 1 m 18 s:. Hvorfore hand ventede udlæg af boet.- Encken disputerede kravet og sagde at hendes Sl: Mand aldrig Noget til Boe Knudsen er skyldig, men hand for sin pretention faar søge gunild Monsdaatter, som hand best veed og kand. Boe Knudsen sagde, at hand kan bevise med vider, det hand og Sl: Ole gangnum var aftalt, om bemelte barns opfostring, at Ole gangnum derfore skulle betale hannem. Hvilket og kand bestørckes med det, at hand for de foregaaende aaringer har af Sl: Ole gangnum for barnets under‑holdning nødt sin betaling, som hand og siger skal godtgiøres, Item skal hand og bevise, at Enken Marthe Olsdatter har effter hendes Sl: mands død, tilstaaet ham hans krav, da hand med hende har talet om samme sin fordring her udj boed. Enken vedblev sit Forige Svar, og disputerede dette krav, dog sagde hendes Sl: Mand for hende i høst, noget før hand blev liggendes Syg og døde, at hand til Boe Knudsen var skyldig 6 s: Boe Knudsen forbeholdt sig da sin fordring ved lands Lov og Ret at afgiøre. Her får vi vite at Ole i alle år hadde betalt en mann for oppfostringen av Gunild barn. Han hadde ikke rukket å betale for det siste året og dermed ble forholdet kjent. Oles kone nektet for gjelden og visste tydeligvis ikke noe om at mannen hadde betalt for barnet. Hva var det som egentlig skjedde mellom Ole og Gunild? Hadde han forgrepet seg på henne med tvang? At menn forgriper seg på sine døtre og stedøtre forekommer dessverre, den gang som nå. Men jeg tror ikke det var slik det foregikk. Det faktum at de to rømte sammen, at Gunild nærmest påtok seg skylden for det som hadde skjedd og ikke minst det at Ole betalte for oppfostringen av barnet tyder på at dette var et ulykkelig og forbudt kjærlighetsforhold som fikk uheldige følger. Men det kunne ha gått mye verre for de to. På et eller annet vis har de greid å overbevise i alle fall presten om at det var en soldat som var far til Gunilds barn. Hva ville ha skjedd med dem om det var blitt bevist at Ole var far til stedatterens barn? Å få barn utenom ekteskap var straffbart. Hvis begge var ugift, ble det strenge bøter eller fysisk avstraffelse med bl.a. gapestokk. Hvis en av dem var gift, ble det betegnet som hor og vedkommende ville bli fradømt halvparten av sitt bo. Men et forhold mellom stefar og stedatter var adskillig verre, det ble ansett som blodskam. I Christian 5.s Norske Lov av 15.4.1687 i 6. bok Om Misgjerninger, 13. kapittel Om Løsagtighed, artikkel 14 står følgende straffebestemmelse: De som sig i de forbudne Leed imod Guds Lov, enten i Blod, eller Svogerskab, forsee, straffis paa deris Liv, og derforuden, saa fremt samme Blodskam er begangen baade med Fader og Søn, eller baade med Moder og Daatter, eller af Fader med Daatter, eller af Søn med Moder, da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis. Tross alt gikk det bra med Ole og Gunild. I verste fall kunne de ha blitt halshugget og brent på bål. Hvem var det som sa at alt var så mye bedre før i tiden?

Jeg har dette avfotografert men er usikker på om dette materialet er interessant for de som arbeider med Eidsvold? (ca 380 sider i fra 3 protokoller)

Ok Jeg har den ene protokollen ferdig i pdf: http://wangensteen.net/diverse/form-eids-1797-1859-1.pdf De to andre kanskje ferdige i morgen Hva er overformynderiruller?

Dette er utenfor tema, men medlemmer i NSF har tilgang på MYE, MYE mer enn bare mine sponsorer. Hva den enkelte betaler blir en sak mellom meg og den som støtter meg økonomisk

Mitt forhold og slektskap til " Kryphus kvinnfolka " ser du under avsnittet " Redegjørelse for slekta " Artikkelen nedenfor er og beskrevet i tidsskriftet for slektshistorielaget i Ringebu “ Kryphus Sjur “ Syver Olessønn Forrestadstuen 1819 – 1905 Etter at historien om alt det grusomme som hadde gått for seg på den fattigslige plassen Kryphus i Venabygd , kan jeg ikke la være å tenke på hva som rørte seg inne i hodet på den 12 år gamle gutten som vitnet i retten mot sin mor Marit Olsdatter , og sin bestemor Anne Syversdatter Forrestadstuen . Syver var nok ikke tilstede ved selve henrettelsen , men dersom han kom på besøk i barndomsgrenda si i Venabygd , kunne han ikke unngå å se hodene til sin mor og bestemor stående på staker utenfor kirken . Hvordan ble nå livet til en med slike barndomsminner . Hvor ble det av han Syver ? Jeg hadde lyst til å finne ut mer om han Syver , eller Sjur . Men dette så lenge ut il å bli vanskelig . Bygdebok forfatteren Ivar Kleiven skriver på 50 tallet , at Kryphus – Sjur var et “ låkt og stakkarsleg menneskje “ Folk i Ringebu må altså ha husket Sjur på den tiden Kleiven skrev boken sin . I arkivmatrialet fra Ringebu var det ikke lett å finne spor etter Sjur . Han var ikke konfirmert i Venabygd , ikke var han der i folketellingene for 1865 , 1875 . I 1900 bodde han i Ringebu , men han var ikke lett å få øye på i folketellingen . Det var den ovenevnte presten Hald som bringer en inn på sporet etter Sjur . Domsakten vedrørende Marit Olsdatter og Anne Syversdatter lå i prestearkivet i Ringebu frem til senere tid . På siste side i heftet er det skrevet med svært utydelig skrift : “ Domsact vedkommende Anne Syversdatter og Marit Olsdatter Forrestadstuen ( som vides ) henrettede i Venabygden i Aaret 1832 22de Septbr. Sønnen Syver havde faaet den af Engebret Bakke i ( 1835 ) ? og leverede til N.C.Hald der i 1837 havde confirmeret ham i Tugthuset , og siden baade der og her havt meget med ham at gjøre “ N. C. Hald var prest ved tukthuset på Akershus festning i Christiania i to perioder , 1837 / 39 og 1843 / 56 før han kom til Ringebu i 1856 og ble værende her til 1886 . Her skriver presten Hald at han møtte Syver i tukthuset i Christiania , og konfirmerte han der i 1837 . Derfor ble det mer logisk å lete mer grundig i Christiania i folketellingene for 1865 og 1875 , spesielt i fengselsmiljøet . Folketellingene for Christiania er lagt ut på internett , og i begge disse årene finn en Syver her , som fange i slaveriet på Akershus . Med grunnlag i disse opplysningene kan en få vite mer slik at en kan få kartlagt det meste av livet til Syver . En kriminell løpebane De første årene etter henrettelsen , var Syver på legd hos lensmann Fougner på Flyen . I 1837 ble han arrestert for første gang . lensmann Fougner sa da i retten at Sjur hadde hatt en slett opdragelse før han kom dit , men Fougner hadde holdt Sjur i skole , og prøvde å gi ham “ hustukt “ uten at resultatet hadde blitt særlig bra . Rettssaken vedrørte saker som Sjur hadde stjålet og så solgt videre . De som hadde kjøpt sakene av Sjur , sto også i retten . Det som var stjålet var så vidt en kan forstå : et brennevinsanker , en pengepung , et sølvlokk , en hatt , ei lue og et par dårlige støvler . Dessuten kom det frem at han for 3 til 4 år siden muligens hadde stjålet ei striskjorte for deretter å skulle selge denne videre . Rettssaken for Søndre Gudbrandsdalens Sorenskriveri endte med at Sjur ble dømt til 1 år’s fengsel i Christiania tukthus . Like etter at han kom til tukthuset ble han konfirmert av den senere sogneprest Hald , som da var fengselsprest i Christiania . I 1839 ble Sjur dømt til 3 år i Akershus slaveri for tyveri . Dommen ble avsagt i Christiania Stiftsoverett , men denne saken vet man ikke mer om . Den 25 oktober 1843 ble han dømt til 5 år i Christiania Tugthuus etter en dom i Mellom Gudbrandsdalens Sorenskriveri . I retten fortalte Amund Larsen Rudi fra Venabygd at Syver ville ha Amund til å kjøpe en follekniv med messingskaft som Syver sa at han hadde funnet . På kniven sto initialene JLSL , noe som viste at kniven tilhørte John Larsen ( Sygard ) Lunde . Men Amund hadde ikke kjøpt denne kniven av Syver . Senere forklarte Ole Christensen Rudiløkken fra Venabygd , 44 år og John Larsen Lunde , 21 år , at John hadde solgt kniven til sin søster Kari Larsdatter for 12 skilling . Senere hadde Hans Østensen Slovarpløkken kjøpt kniven av Syver . Denne Hans var “ inderst “ , og folk hadde ikke noe galt å si om ham . Men det var straffbart å kjøpe tyvgods , og Hans ble både tiltalt og straffet han og . Den 9 juli 1849 fikk Syver Olessønn en Høyesteretssdom på 6 år’s straffearbeid for tyveri . Han kom til Akershus Straffeanstalt den 18 juni , men ble overført til Tugthuset den 3 september 1849 i følge Kongelig Befaling . Den 21 november 1859 ble han i Christiania stiftsoverrett dømt til 10 år’s straffearbeid for tyveri . Han sonte 7 4/12 ( 7 år og 4 måneder ) år i Akershus Slaveri før han ble benådet . En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som “ Slaveriet “. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og “ moralsk oppbyggelse “ gjennom hardt arbeid . I stedet for å henrette kriminelle , ble de satt i tvangsarbeid . Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private . Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland . Syver var ikke lenge på frifot , for allerede den 18 september 1867 ble han i Christiania Byrett dømt til 4 år’s fengsel for tyveri . Denne gangen fikk Syver sone straffen i Christiania Tugthus . Den neste dommen han fikk var den 19 januar 1872 . I Akershus slaveri / straffeanstalts fangeprotokoll for 1869 – 1879 finner en dette : “ No. 70 Syver Olsen Høiland . Efter Christiania Byrets dom af 19.de Januar 1872 tildømt 6 Aar Strafarbeide . For Tyveri efter forhen at være sraffet “ Deretter følger alle de sakene som er referert til over . Tilslutt står det et signalement på Syver : “ Født i Ringebo i Gudbrandsdalen , den 16de Mai 1819 er 67 ( tommer ) høi , har brunt Haar , blaae Øine , lyse Øienbrynd , tynde Kind og høi Pande og er sped af Lemmer . Særkjende : Et Ar paa Maven efter en Operation “ Syver ble innsatt i straffeanstalten 22 januar 1872 og slapp ut den 22 juli 1878 etter nøyaktig 6 år . Den siste dommen Siste gang Syver ble arrestert , så langt en vet , var på Lillehammer 17 januar 1880 . Denne saken kan være litt interesant å se nærmere på . Ekstraretten ble satt på Lillehammer byfogdkontor den 6 februar 1880 . Byfogd , forsvarer , aktor og Lagrettemennene Peder Flugsrud og Theodor H……seth var til stede . Syver ble tiltalt for å ha stjålet en tollekniv og en saueskinnspels fra arbeidsgiveren sin Erik Syversen Mytting . Pelsen hadde han forsøkt å selge på Lillehammer . Den var verdsatt til 6-7 Kroner , og tollekniven til 40 øre . Syver forklarte at han tok med seg tollekniven for å ha noe å skjære nista si med . Han hadde ingen annen kniv . Han hadde tenkt å levere kniven tilbake til eieren når han kom hjem igjen fra Lillehammer . Det er noe uklart om han prøvde å selge kniven . Pelsen tok han fra svalgangen i stallen på garden Mytting i Venabygd . Erik Mytting forklarte at Syver tok kniven og pelsen uten at Erik visste om det . Syver hadde fått lov til å bruke pelsen ved et ærend til poståpneren , men ikke på Lillehammer turen . Denne pelsen ble brukt av folkene på garden Mytting ved kjøring i utmark . Erik sa videre at dersom Syver hadde spurt om å få låne pelsen på en tur til Lillehammer , hadde han fått lov til dette . Erik gikk utifra at han ville få pelsen tilbake , og ønsket ikke at Syver skulle straffes . Loven var visstnok slik at dersom Syver hadde spurt Erik om å få låne pelsen , og Erik hadde sagt ja , ville et forsøk på å selge pelsen ha vært en privat sak og ikke en offentlig sak . Aktor påsto at Syver måtte dømmes til syv år’s fengsel for simpelt tyveri , men forsvareren mente at det halve var nok . Dommen falt 11 februar . Dommeren nevnte først at Syver hadde sittet fengslet ikke mindre enn 34 år av sitt liv . Han mente videre at Syver burde frifinnes for tyveri av kniven , men ikke av pelsen . Dommeren kom også inn på den forrige dommen . Da hadde Syver fått 6 år’s straffearbeid for en ganske ubetydelig sak , der han attpåtil hadde meldt seg selv . Dommeren syntes det var nok med 3 år’s straffearbeid for det Syver hadde gjort nå , og slik ble da også dommen . I tillegg måtte han “ udrede Omkostninger ved sin Hensidden i Varetegtsarresten og salærer til Sagførerne ; til Referenten 30 kr. , og til Formannen 20 kr. “ Dersom en teller opp sakene mot Syver , slik de står i fangeprotokollen , ser en at dommen fra 1880 var den åttende dommen hans . Men i dommen står det at det var “ 7de Gangs Tyveri “ Syver var funnet skyldig i . Videre står det at i følge en lov av 9 juni 1866 skal den første dommen til Syver fra 1837 “ settes ut av betragtning “ Syver var så vidt fylt 18 år da han ble dømt første gangen . Kanskje var han så ung at dommen ikke skulle regnes med etter loven fra 1886 ? Det kan også hende at det var noe feil med dommen fra 1837 . Dommen fra 1880 måtte Sivert sone i Trondhjem Tugthus . Han ble satt inn 16 februar 1880 og ble løslatt på dagen 3 år senere . Da reiste Sivert hjem til Venabygd i Ringebu . Tukthuset i Trondheim er en bygning og tidligere institusjon som ligger ved Kongens gate 85 på Kalvskinnet i Trondheim som ble bygget i perioden 1733 til 1788 . Tukthuset er landet eldste institusjonsbygg og var opprinnelig reist som oppdragelsesanstalt eller tukthus for såkalte “ løse individer “, men fra 1788 og helt frem til 1971 fungerte bygningen som fengsel og arbeidsanstalt , samtidig som den i perioden 1737 til 1830 var kurstue for radesyke ( syfilis ) og soldater . Navnet Høiland ( Højland , Høyland ) I folketellingen for 1875 finner en Syver Olsen Høiland , født 1819 i Ringebu , som fange i den øvre festningen i Christiania . Det er ikke tvil om at dette er den Syver som denne historien handler om . Han er også benevnt som Syver Olsen Høiland i fangeprotokollene for Akershus festning i 1872 og i Trondheim i 1880 . I folketellingen for 1865 og 1900 er han bare benevnt som Syver Olsen . Det finnes ingen plass i Ringebu eller nabobygdene som heter Høyland . Det er heller ikke kjent at Syver bodde på en gard eller i ei bygd med dette navnet . Den eneste rimelige forklaring er at han tok navnet Høiland etter stortyven Ole Høiland som levde fra 1797 og til 1848 . Ole Høiland gjorde sine mest kjente bedrifter på denne tiden da Syver fikk den første dommen sin . Ole Høiland satt sammenhengende på Akershus fra 1839 til han hengte seg på cella i 1848 . Det er ikke urimelig om Syver så på Ole Høiland som en helt og forbilde . Kanskje han til og med fantaserte om at Ole Høiland kunne være faren hans . Dette får man aldri svar på ………. De siste årene til Syver En kjenner ikke til at Syver fikk flere dommer etter at han kom til Ringebu i 1833 . Han var nå blitt 64 år gammel , og kom etter hvert på legd . Navnet til Syver er å finne i fattigprotokollen for Ringebu . I folketellingen for 1900 finner vi ham som fattiglem i Granlien hos husmannen Fredrik Pedersen , det står her at Syver var født i 1821 , men dette er feil . Syver Olsen døde under garden Bergli i Vekkom i Ringebu , den 29 mars 1905 og ble gravlagt 5 april . Han er benevnt som ugift fattiglem , fødselsåret er oppgitt til 1819 . Syver døde av alderdom , men lege ble alikevel tilkalt . Dødsfallet ble også innmeldt til skifteretten , men det var vel heller tvilsomt om Syver hadde så mye etter seg at arvinger og kreditorer tok seg bryet med å si ifra . Av de nesten 86 årene som Syver levde , satt han i fengsel minst 37 år . Han hadde vokst opp under verst mulig tenkelige kår som det er mulig å forestille seg . En far hadde han aldri opplevd og kjent til. Som tolvåring hadde han opplevd at både moren og bestemora ble halshogd til underholdning for ei hel bygd . Det er vel ikke så rart at han ikke akkurat ble det som i senere tid kalles et “ gangs menneskje “ Noen sier han var en tufs , med heller dårlige evner , men en vet egentelig ikke så mye om det . Stjelinga til Sivert virker nærmest sykelig , kanskje Sivert kjente seg mer hjemme i fengselet enn noe annet sted . Sivert må ha vært utrolig seig . Et fengsel på denne tiden var ikke akkurat noe hotel , og straffearbeid på den tiden var nettopp det som ordet sier . Fangene var utsatt for mer smittsomme sykdommer enn folk flest . Signalementet på Syver fra 1872 tyder også på at han hadde gjennomgått en mageoperasjon . Dersom en har lyst kan en jo prøve å forestille seg hva en slik operasjon var på den tiden …….. Det beste og eneste bedøvelsesmidlet de hadde var kanskje alkohol eller ren potetsprit , eter som bedøvelses middel ble innført først på 1900 tallet . Hygiene var et fremmed ord , og antibiotika fantes ikke den gang . Kirurgene i fengslene også ved flere tilfeller skarprettere ( bødler ) som nettopp på den tiden fungerte som kirurger i fengslene . En kan jo da tenke seg til også hvordan det sto til med de kirurgiske fagkunnskapene til bødlene hvis arbeidsdag stort sett besto i å hogge hodene av mordere og tyver ……… Om det nå ikke er så mye annet positivt å skrive om Syver , en mester i å overleve må han i alle fall ha vært .

Iver var født 23.11.1881 på husmannsplassen Feten under Formo i Sel, og døpt i Sel 05.02.1882. Sønn av Ole Olsen Formofeten og kona Rønnaug Engebrethsdatter fra Dahlelien. De giftet seg i 1875, og fikk tilsammen åtte barn så langt jeg vet. I 1900 losjerte de i et hus på Otta med fem barn hjemme. Iver var under denne tellinga tjenestegutt på setra til gården Nordre Loftsgård. I 1904 ble Iver, eller Ivar som han visstnok kalte seg, far til et barn født u/e her i Sel. Etter at Ålesund brant samme år (1904) dro Iver dit og var med å bygge opp igjen byen. Sannsynligvis er dette ham i 1910, selv om både fødselsdata og fødested er feil. Deretter dro han nordover til Sør-Varanger, og fikk arbeid ved gruvene der. Først var han maskinoperatør, deretter ble han stallmester. Det er sagt at han var veldig glad i hester, og stelte med hestene i gruva lenge etter at han ble pensjonist. Han døde i 1972, og er gravlagt i Sør-Varanger. I ekteskap med Esther Danielsen ble det syv barn, fire sønner og tre døtre, hvorav en sønn døde bare noen dager gammel. Flere av barna er nevnt med lenker i innlegg ovenfor her. Da Finnmark ble satt i brann under krigen, besluttet foreldrene å sende de tre yngste barna, en gutt og to jenter sørover til slektningene i Sel. Alle tre ble faktisk værende her i Sel hvor de giftet seg og fikk egen familie. Da mora ble enke, flyttet hun etter disse tre barna til Sel, og bodde hos sønnen til hun døde i 1977. Det er altså riktig gravminne etter Esther Olsen som er funnet i ett av innleggene ovenfor. Nå er det slik at de to døtrene fortsatt lever, så det blir feil å nevne navn her. Men er du etterkommer etter Rolf, og har interesse av å vite mer om etterslekta til disse to, så kan du maile meg på epostadressen ausandbu(a)bbnett.no

Jeg har også noe informasjon om familien til Iver Olsen. Men ettersom du ikke har respondert på de siste innleggene, så det er kanskje ikke lenger interessant?

Her er 3 av Rolf Olsen`s søsken født og døpt.: Kildeinformasjon: Finnmark fylke, Sør-Varanger, Ministerialbok nr. 5 (1909-1919), Fødte og døpte 1915, side 58. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=120&idx_id=120&uid=ny&idx_side=-62 Kildeinformasjon: Finnmark fylke, Sør-Varanger, Ministerialbok nr. 5 (1909-1919), Fødte og døpte 1916, side 67. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=120&idx_id=120&uid=ny&idx_side=-71 Kildeinformasjon: Finnmark fylke, Sør-Varanger, Ministerialbok nr. 6 (1919-1927), Fødte og døpte 1921, side 33. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=27899&idx_id=27899&uid=ny&idx_side=-38 Mvh. Odd Bjørn

Her er noen opplysninger jeg har om familien på Skjånes, håper det kan bidra litt!. Borchgrevink Stenblok Mikalsen, født og døpt.: Kildeinformasjon: Finnmark fylke, Tana i Tana, Ministerialbok nr. 5 (1891-1903), Fødte og døpte 1896, side 36. Permanent sidelenke: http://www.arkivverk...ny&idx_side=-40 Borchgrevink og Emma`s ekteskap.: Kildeinformasjon: Finnmark fylke, Tana i Tana, Ministerialbok nr. 7 (1904-1918), Ekteviede 1911, side 221. Permanent sidelenke: http://www.arkivverk...y&idx_side=-210 Ivar Olsen og Esther`s ekteskap.: Kildeinformasjon: Finnmark fylke, Sør-Varanger, Ministerialbok nr. 5 (1909-1919), Ekteviede 1914, side 227. Permanent sidelenke: http://www.arkivverk...y&idx_side=-186 Rolf Olsen, født og døpt. Kildeinformasjon: Finnmark fylke, Sør-Varanger, Ministerialbok nr. 6 (1919-1927), Fødte og døpte 1921, side 30. Permanent sidelenke: http://www.arkivverk...ny&idx_side=-35 Esther m/familie se FT 1900 for Rødøy i Nordland. Far Daniel Olsen f. 1852-, og mor Inger Jensdatter f. 1849- Marthin Mikalsen m/familie, se FT 1900 for Tana, bosted Iversfjord. Far til Ivar Olsen har fødested Vaage, nå er det mange steder i Norge som heter det, litt detektivarbeid å finne det rette! Borchgrevink ble oppatt gift med Hildur Jørgine Sund fra Skjånes, og bodde i Ytre Hop på Skjånes, med mange barn. Det er vel sannsynlig at Emma døde? Det er spørsmål som må bekreftes av kirkevergen i kommunen det samme gjelder Ragnhilds`s foreldre? Mvh. Odd Bjørn