Toppliste

Muligens er denne litt på kanten, men som ung jente var jeg engang i en begravelse en fin vårdag der flere litt lubne damer sto side ved side ved graven og gråt. De hadde alle kåpene litt åpne, og plutselig la jeg merke til at 7 mageskinn (under sommerkjolene ...) ristet i 'takt' mens de gråt. Som sagt ... jeg var en ung jente da, så jeg ble fryktelig flirfull og måtte løpe derifra. Pinlig.

Stian og Anne Lise har også helt rett. Det var for øvrig stor forskjell på å sitte i et "fett" prestekall på Østlandet, og det å være prest i Finnmark eller mange andre steder langs vår barske kystlinje. Det var havet som var ferdselsveien den gang, og det ble mange tøffe turer rundt til øyene og over fjordene, mens "han far" på Østlandet bare kunne sette seg i karjolen.

Hei Ann-Mary. Takk til deg og Marianne for at Dere godtok historien som den var. Angret meg for at jeg fortalte den, men etterpå da Dere to trykte "liker dette" ble jeg beroliget, og ikke minst begrunnelsen for "liker dette". Ser at Dere to har vel så sterke minner, så jeg takker spesielt Dere for den forståelsen Dere viste. Har mange historier i mitt minne som gjerne skulle vært fortalt. Det kan kanskje komme senere. Denne tråden fra deg Ann-Mary fortjener ikke og bli overtatt(stjålet) av andre med oppmerksomhetsbehov. Kan tolkes fritt. V.h. Odd Annar

Nostalgi: (forfattet av Ann-Mary, i et nostalgisk øyeblikk) Min onkel på farsiden døde i 1999.Han hadde bodd på heimgården Grytesmo siden han ble født i 1922.Han var både barnlaus og kjærringlaus.På gården bodde også bestemor og bestefar. Som barn var jeg ofte på gården hos dem. Bestefar døde i 1961,og bestemor i 1978. På loftet ble det i 1954 laget i stand fullt innredet "kårbolig".Bestemor og bestefar hadde overdratt gården til sin eldste sønn,som hadde odel. Mine besteforeldre skulle bo på "kår" i andre etasje på gården.Men de rommene sto urørt i alle år.Det var visst mest praktisk å ha bare en husholdning.Det var jo sikkert altfor dyrt å fyre opp i alle rommene på kårloftet vinterstid også. Men vi barna fikk lov til å gå opp på loftet og titte på de tingene som sto der,med streng beskjed om at vi ikke måtte TA på noe.På kårloftet var det alltid veldig pent og rent. Bestemor's dukke som hun hadde vunnet på tivoli da jeg var bittelita,sto på stas i sofaen i alle år.2 utstoppede fugler sto på hver sin pidestall,og det var mange andre ting der oppe som vi syntes det var stas å få titte på. Morskortet jeg laget til bestemor da jeg var i 8-10-årsalderen lå på sin faste plass oppå en brødboks på kjøkkenbenken i alle år. Da bestefar døde i 1961 ble laustennene hans lagt på en kommode på kårloftet.Likedan bestemor's tenner,da hun døde. Bestefar's gebiss hadde til og med en GULLTANN.Disse "klenodiene" lå der fremdeles i 1999. Gjennom hele min barndom og voksne liv ble aldri noe forandret eller modernisert på denne gården.Det var kun utedo ,ikke noe bad,og kun kaldt vann fra kjøkkenkrana.De levde med andre ord nøkternt. Min onkel var ,i likhet med sin far,opptatt av travsport.De hadde alltid flere travhester,deriblant en som het Torgeir Milton,.Han oppnådde en unormalt høy alder,til hest å være.Han dro tømmer fra skogen da han var 36 år gammel. Etter onkel's død i 1999 skulle vi altså rydde ut av boligen,fordi gården skulle selges. Alle i familien kjenner til min "evne" til å skulle bevare ALT vår forgjengere hadde samlet på.Vi damene begynte rydding i første etasje,og karene piltret oppå loftet. Jeg hadde gitt grei og tydelig beskjed til samtlige om at ingenting skulle kastes,før jeg hadde fått sett over tingene.Etter en stund kom en onkel av meg ned med og stilte følgende spørsmål:DETTE er vel ingenting å gjemme på,Ann-Mary? I hånden hadde han de smilende tingene som hadde ligget på kommoden i andre etasje.Joda,sa jeg,har de ligget på en kommode på loftet så lenge,trenger vi ikke å kaste de nå heller!Og sånn ble det! Mellom 2 senger på et av soverommene sto den blå amerikakofferten,som blant annet inneholdt papirer fra tiden bestefar var i Amerika.Til STOR glede for meg,naturligvis. Ingen av oss hadde før denne dagen visst hva kofferten inneholdt.Spennende! Når vi hadde ryddet og fordelt tingene innomhus,bars det ut i fjøset.DER fikk jeg plutselig øye på fjøskrakken til bestemor! Det var så vemodig å tenke på at hun hadde brukt den,så den tok jeg med hjem.Den lå i blaut i et forholdsvis sterkt såpevann utendørs i en uke,i et forsøk på å få den ren igjen.Den ble selvfølgelig VELDIG fin!I De tre følgende måneder pusset jeg opp gamle møbler i stor stil.Alle papirer jeg fant i amerikakofferten ble sortert og arkivert etter dato.På den måten fikk jeg litt peiling på hvor bestefar hadde oppholdt seg i Amerika .Jeg har nå funnet ut mye om hans liv i Amerika de 15 årene han var der borte.Slektsforskning er en utrolig spennende hobby! PS:De før omtalte smilende tingene ble etterhvert kasta,da det var vanskelig,for ikke å si umulig, å finne noen som kunne bruke dem. Humre,humre..

Til Odd Annar! Jeg følte slett ikke at du prøvde å stjele tråden. Beste hilsen Ann-Mary :)

Er du heldig, har presten notert noe i kirkeboka. Men det er slett ikke alltid tilfelle. Ble de henrettet, så ble de vel gjerne gravlagt på retterstedet. Ofte ble de jo henrettet på stedet hvor de selv hadde drept noen, men det ser ikke ut til å ha vært noen fast regel overalt? Henging foregikk vel på fast sted med galge, men ble opphevet som straffemetode i 1789. I Holum har presten ført inn en halshugging inkludert den makabre opplysning om hodet på stake, år 1796. Den foregikk på samme sted der den henrettede hadde drept en mann. Kanskje tingboka kan inneholde opplysninger om hvor det kan ha blitt av henne....om hun ble dømt? Mvh Linda

Dette er vel også en liten avsporing, men når vi først snakker om navn, så var oppkallingsreglene ganske så gjennomførte. Min oldefar (fra Nordmøre) het Ola og var sønn av Tore Olsen og Marit Olsdatter. Oldefaren min var oppkalt etter morfar, og hadde som dere ser også en farfar som het Ola. For å gjøre en litt lang historie kort, så hadde Ola derfor også en storebror som het Ola - oppkalt etter farfar. For å skille de to brødrene, ble de kalt hhv Stor-Ola og Litj-Ola. Litj-Olas eldste sønn igjen, som ble min morfar, het Tore, så her fulgte man oppkallingsreglene. Min morfar fikk først tre jenter: Sigrid, som er død (oppkalt etter farmor), Ingrid, som blir 91 i september (oppkalt etter mormor), Marit, nettopp fylt 89 og min mor (oppkalt etter sin oldemor, som var mor til Litj-Ola) og så fikk morfaren min en sønn, og da ble han døpt Ola etter sin farfar). Og så kan jeg også nevne at første barn i nytt ekteskap gjerne ble oppkalt etter avdøde ektefelle, hvis gjenlevende enke/enkemann giftet seg på nytt. Enken etter Norges store dikter og første riksarkivar, Henrik Wergeland, giftet seg på nytt i 1846 med en prest som het Bjørn til etternavn og 1847 hadde de en sønn til dåpen i Vår Frelser/Oslo domkirke. Han ble oppkalt etter Amalie Sophie Bekkevolds avdøde ektemann Henrik Arnold Wergeland - med etternavn Bjørn: https://familysearch.org/pal:/MM9.1.1/NWBL-JJG Oslo fylke, Oslo Domkirke / Vår Frelsers menighet, Ministerialbok nr. 13 (1844-1864), Fødte og døpte 1847, side 105. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=655&idx_id=655&idx_listetype=dp&idx_kjonn=&uid=ny&idx_side=-107 Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060217010110.jpg Her er Henrik Bjørn i f.t. 1865: http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=f60218a&personpostnr=306&merk=306 God helg til alle sammen! :D

Ja også lange reiser som jeg skrev om tidligere. Sikkert ikke noe særlig å dra ut til øyer på Helgeland og på andre steder i all slags vær i båt

Hei Det er ikke bare skriften som gjør en kirkebok vanskelig å lese. Her er et tragisk eksempel fra Kristiansund. Tilfeldig valgt side - det fins sikkert de som er verre: Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=6420&idx_id=6420&uid=ny&idx_side=-149 Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20071017620336.jpg VH

Jeg er oppkalt etter søndagen, for jeg ble født på en søndag klokka fem på ett, altså fem minutter før kiosken åpna! Hvis jeg hadde levd på 1000-tallet, hadde jeg hett Dagur. (Det kaller de meg på Island.)

Det var nok ikke så enkelt den gang, Camilla. De hadde ingen sykekasse når de ble blinde og syke. De hadde heller ingen pensjonskasse da de ble gamle. De måtte pent stå i jobben til de stupte. Jeg "kjenner" en prest på 1800-tallet som sto på prekestolen dagen før han døde nesten 90 år gammel. Det finnes sikkert mange eksempler på prester som ble enda eldre, og som fortsatt sto på så godt de kunne. Uansett hvor dårlig jobben da ble utført. Det var nok ikke bare kallet som holdt dem fast i jobben, det var for mange av dem like mye en nødvendighet. Selv er jeg "bare" 66 år med sprek kone, barn, barnebarn, hus, bil og en pensjon som jeg kan leve godt av. De gamle prestene som slet seg ut da de var mer enn 20 år eldre enn meg, de ville ha prist sin Gud høyt over den syvende himmel om de hadde hatt det så godt da de levde.

Jeg trykker også på "liker "knappen.Syns det er fint at Odd Annar deler dette minnet om broren med oss. Noen ganger kan minnene bli av det såre slaget.Når man mister noen av sine nærmeste er det alltid tungt .Mine 3 brødre døde alle i ung alder(39,37 og 44 år)Søskenflokken på seks ble halvert på få år. Mvh Ann-Mary

Det var en flott historie, og førte også meg til det nostalgiske hjørne med minner om besøk i hjemmene til mine besteforeldre der rokken gikk og fiskegarna ble bøtt ved kjøkkenbordet. Det lokale sogelaget har oppfordret den eldre generasjonen til å skrive ned minner fra livet i barndom og ungdom. Din historie minnet meg på at jeg nå må snart må gjøre alvor av det :)

Tor Weidling sier det er hjelp å få på anbytarforum. Det tror jeg ikke. Anbytarforum er vel det forumet som er mest ikkesvarende av de nordiske forum. Jeg har aldri fått svar fra medlemmer der på mine spørsmål. Det kan tenkes at det skyldes lite grunninnformasjon, men på norske forum blir man iallefall spurt om flere opplysninger. Og da får man flere muligheter for hjelp. V.h. Odd Annar

Norske immigranter i USA 1825-1850 virker veldig interesant! Jeg kjente ikke til bøkene, men er det noen som har tilgang til disse og kan sjekke opplysningene. Indianer historien er nok sann, historien er publisert en rekke ganger og de som fortalte historen hadde nær tilknyttning til Anton. Anton selv var merket for livet etter skadene fra brannen og familien selv har kjent til historien. Det har vært gjort et enormt arbeide i USA, men mangel på norsk kunnskaper har begrenset arbeidet. Her er det vi som kan trå til. Ved folketellingen i 1850 så bor det 342 personer i Oceana (White River), Michigan. Av disse er det 16 personer fra Norge, hvor jeg kjenner opphavet til 3 av disse; John D Hanson er fra Kristiania (hans kone uviss), tvillingene Knudsen er fra Vallset, Hedmark og utvandret i 1845. Det kan se ut som at resten er ugifte som søker lykken. Historien forteller at det er en rekke nordmenn som arbeider rundt The Trading Post (tømring, sagbruk) og det er her Antons familie også er bosatt. Historien sier at det fantes mye indianere i området og de holdt til ved The Trading Post, opptil 300 av gangen. Her er en oversikt over nordmenn som er registrert. Endel har amerikanisert sine navn. Ealson Asle 1830 Longfelt Jacob 1823 Kittleson John 1826 Johonns Nelson 1823 Olson Daniel 1822 Anderson Orley 1831 Knudson Lois 1829 Angersters Charles 1818 Alison Nels 1826 Holmstead Christian 1824 Thorson Edmond 1826 Thorson Tower 1828 Hanson John D 1820 Hanson Betsey 1824 Knudsen Even 1821 Knudsen Anders 1821 Jeg har lett etter Anton i kirkebøkene fra Romedal, Stange og Nord-Odal uten å finne spor etter Anton. Kanskje noen kjenner igjen navnene og dette er sambydinger. Dette er en vanskelig oppgave, men ikke umulig ... det er de små tingene som kan løse gåten.

Hvis noen av dem var norske, er det kanskje en mulighet for å finne ut hvor i Norge de kom fra? Det var ikke uvanlig at man slo seg ned sammen med sambygdinger fra Norge, så kanskje kan det være en farbar vei for å finne ut hvor i Norge man skal lete etter Anton og hans familie.