Toppliste

Man kan jo henge opp to. Den nederste med åpningen opp, og den øverste med åpningen ned. Om det da er slik at lykken renner ut, så renner den i så fall ned i neste hestesko :rolleyes:

Hesteskoen er som rogneber-varselet, det er heilgardering etter det eg har hørt: - Hesteskoen skal ha åpningen opp, så ikkje lykka renner ut. Eller: Hesteskoen skal ha åpningen ned, ellers ser han ut som ein U = ulykke. - Mye rogneber betyr mye snø til vinteren. Eller: Mye rogneber betyr lite snø, for rogna vil ikkje bere børa to gonger. Det er fritt valg: alltid bra for optimisten, og alltid elendig for pessimisten.

Lykken renner inn og lykken renner ut, derfor har jeg både opp og ned på hytta. ;)

Jeg har, som Berit Knudsen, hørt at hesteskoen skal henge med åpningen opp - så ikke lykken skal "renne ut". :)

Har noen tips til hvordan jeg kan gå frem for å evt. å finne min oldefar? Min oldemor var Olava Mathea Eriksen f- 2. mai 1869 i Hagen , Skoger. I 1891 tellingen bor hun på gården Rød,husliste 33 sammen med foreldrene, en søster og tre brødre. Sønnen hennes Jørgen kristoffer Kristiansen, f- 25 apr 1890 bor også på gården, og det står at han blir forsørget av morfaren. I dåpspapirene til Jørgen har min oldemor Olave ført opp ungkar og sjømann Christian Nielsen f- 1868 som far. Han har bosted på Jensvoldstranden. Jeg har funnet en sjømann med dette navn som bor på Jensvoldstranden sammen med moren i 1891 tellingen, men jeg er usikker på om dette er faren. Det ble fortalt at min oldemor Olava fikk mange penger fra barnefaren eller hans slekt. Min oldemor giftet seg i 1893 og bygget stort hus på Lierstranden. Hennes ektemann hadde ikke penger, og det ble sagt at pengene kom fra Jørgen min bestefar sin far eller slekt. Min oldemor fortalte til men bestefar at faren Christian omkom i et forlis,før Jørgen ble født. Dette har jeg ennå ikke klart å verifisere. Spørsmålet mitt er om min oldemor oppgav feil barnefar i dåpspapirene. Det ble også fortalt at min oldemor hadde fortalt en datter om hvem som var far til Jørgen, men dette måtte hemmeligholdes. På gården Rød, husliste 32, bor det en ungkar og storbonde i 1891 folketellingen, Jørgen Kopperud f- 3 nov 1863. Han gifter seg i 1893. Dersom han evt var faren til min bestefar hvordan ville en pengeoverføring foregå i de dager. Er det mulig at dette kan være dokumentert noe sted? En plass kom pengene fra, og jeg er usikker på om de kunne komme fra sjømannen Christian. Moren hans var enke og ble delvis forsørget av fattigkassen. Ble det utbetalt forsikringspoliser på den tiden etter forlis? Jeg har mange spørsmål og få svar. mvh Kari Nesse

Takk for alle gode og opplysende innlegg. Av det som har kommet frem kan hesteskoen ifølge tradisjonen faktisk henge begge veier. Dette varierer tydeligvis noe fra landsdel til landsdel og fra sted til sted, og hva man ønsker! Jeg har to hesteskor fra gamle slitere. Nå henger jeg dem opp over hverandre. Øverst skoen etter Trum, og fra den renner lykken ned i skoen etter Frøya. Så lykken blir bevart! De to naboene mine blir fornøyde, og det gode naboskapet er berget. Takk.

Takk for innspill! På treffet står det shared cM-62,67 og longest block-28,72. Dette sier meg ikke så mye foreløpig, men det indikerer et slektskap på 2nd-4th cousin ifølge FTDNA. Vi må nok vente et par mnd før neste test er klar, og selv da vet vi ikke nødvendigvis så mye mer slik du sier. Det blir spennende å se om vi noen gang klarer å finne rette linken her!

Gårdalen, like sørvest for Arendal sentrum, på landsiden innenfor Hisøya. Jeg har oppfattet at dette var et typisk arbeiderstrøk. Var litt industri der, og like i nærheten ble Det norske arbeiderparti stiftet. Bortsett fra enkelte velstående var nok dette et litt fattigslig miljø, rent materielt. Mener å huske at Gabriel Scott lar Josefa passere miljøet på sin flukt med sitt lille barn.

Berit Knudsen. " Hvem som er barnefader er det vel normalt bare et menneske i hele verden som vet, og det er barnemoren" (*ingen kommentar*kremt* :rolleyes: ) Det er ALDRI noen tvil om "morskapen" (med mindre en kvinne gikk svanger samt fødte i skjul, og deretter usett plasserte den nyfødte ett eller annet sted). "Farskapen", derimot... i så måte kan man tvile på ALT (som ikke er dokumentert via DNA o.a.) og alle opplysninger, innførsler, skifter og så videre. Videre skriver du at "Man kan gjette, men det tror jeg ikke du blir fornøyd med". Og jeg må bare spørre: Hva i all verden er nå det for et "svar?" Så vidt jeg forstår trådstarter Kari Nesse, stiller hun blant annet spørsmål omkring hvordan (større) pengeoverføringer (forsikringsmessige og andre) foregikk den gang da, tilbake i tid. Og underforstått: Om slike transaksjoner kan finnes dokumentert. Ellers kan både pengesummer, overføringer, eiendommer og annet... om ikke bevise (om ikke noe skriftlig er vedlagt), så i hvert fall fortelle (for ikke å snakke om avkrefte) en hel del. Dette kan (hver for seg og sammen) gi verdifulle opplysninger... er min erfaring. Og de som virkelig har greie på slikt, trenger ikke gjette. Men forhåpentligvis gi konkrete svar her (satt i riktig historisk perspektiv). Som Nesse nok vil bli svært glad for... hun etterspør vennlig gode råd her (: Det er ikke bare-bare å legge inn lenker og sånt, heller. La oss vise tålmodighet og toleranse her, og heller være behjelpelige. Kari Nesse: Jeg håper inderlig at noen som har peiling og innsikt vedrørende spørsmål du stiller i det fine innlegget ditt, har utfyllende svar å gi.

Søsteren Jenny Marie var også barnehjemmet: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036543012018

Historien om Gunvor ( Gunnor / Gunnår ) Gudmundsdatter Struperudsveen , Romedal . Gunvor var søster til min tippoldemor Berthe Gudmundsdatter Struperudsveen . Gunvor var født 24 april i 1826 og konfirmert den 10 oktober 1841 i Romedal i Stange på Hedmark . Historien om Gunvor starter vel egentelig ikke ved Gunvor sin fødsel , men allerhelst med hennes far , min tipp tipp oldefar Gudmund Nilsen Struperudsveen og hustru Kari Christiansdatter Mollibakken , Romedal . Gudmund og Kari giftet seg i 1819 og fikk 7 barn sammen , de tre eldste barna ble født på garden Mollibakken i Romedal , heimplassen til Kari , dette forteller meg at Gudmund og Kari , før de fikk kjøpt sin egen plass , levde og virket på heimplassen til Kari , sammen med hennes foreldre , og de fire eldste ble født på garden Struperudsveen som Gudmund kjøpte litt senere , nemlig Sveen eller Struperudsveen som den ble hetende etter hvert . For klarhets og oversiktens skyld skal jeg ta med noe av det som er skrevet innledningsvis om bruksnummer 8 Struperudstuen , fordi eierforholdene her kan virke noe uklare . Det var på Struperud , Vallset i Romedal opprinnelig to husmannsplasser Struperudsveen og Struperudstuen , disse to ble 9 november 1804 solgt av daværende eier Peder Olsen for samlet sum 299 riksdaler og av samlet skyld 1 ½ skinn til en Ole Hansen . Denne Ole Hansen beholdt begge plassene i 20 år frem til 14 april 1824 . Da solgte han begge plassene under ett til Gudmund Nilsen . Skjøtet er utferdiget i to likelydende eksemplarer , bortsett fra navnene på de to stedene . Prisen er i begge skjøtene oppgitt til 100 spesidaler , da blir det slik å forstå at at det var 100 spesidaler for hvert bruk , noe som svarer sånn nogenlunde til prisen fra 1804 . Begge skjøtene har en likelydende klausul om at ” selgeren forbeholder sig et stykke jord , hvorpaa staar en oppbygget stue ” dette forklarer vel reduksjonen i prisen . Begge disse forretningene må imidlertidig ha gått om igjen . Ole Hansen døde i Sveen i 1828 trolig i den stua skjøtet omtaler . Hans enke overtar eierskapet av denne stua ( Struperudstuen ) inntil at hun i 1831 selger Sveen for 100 spesidaler og føderåd til Arne Nilsen Strømsrud . Når det gjelder eierforholdene i Sveen fra 1831 er de slik : Arne Nilsen som i 1831 hadde kjøpt stedet av enka etter Ole Nilsen , solgte stedet videre i 1836 til en Ole Mikkelsen , han nevnes også som eier av Struperudstuen i 1841 . Gudmund var eier og bruker i Struperudsveen og Struperudstuen fra 1824 , men nevnes bare i Sveen / Struperudsven fra 1841 Det må ha vært to bolighus i Sveen , noe som skjøtet fra 1804 også sier , det er også godt mulig at det var to boliger både i Struperudstuen og i Struperudsveen , for det nevnes et par ganger nordre og søndre på begge disse to stedene . Alt dette ovennevnte gir et godt bilde på hvordan garder ble omsatt i disse tider samt også at omsetninga av disse gardene kunne være både raske og ofte . Men det som er sikkert er at Gudmund eide og bodde i Struperudsveen fra 1824 og helt fram til sin tragiske død på tidlig vinteren i 1863 . I en alder av ca. 46 år , i 1841 , avla også Gudmund ed til konstitusjonen , den norske grunnloven som ble godkjent 16 mai 1814 av riksforsamlingen på Eidsvoll . Dette måtte hver mann man gjøre hvis man skulle få benytte seg av sin stemmerett . Historien om tipp tipp oldefar Gudmund i hans godt voksne alder er meget tragisk , hva som egentelig skjer med Gudmunds mentale / psykiske helse vet man ikke mye om , men vi får fra prestens innføring i kirkeboken i 1864 ved Gudmunds begravelse en liten pekepinn på det Men historien begynner i desember 1863 , Gudmund forsvinner da sporløst fra sitt hjem ved Struperudsveen i Romedal , han blir først funnet igjen død den 24 juli 1864 ved garden Ånestad i Løten . Gudmund blir begravet fire dager senere , den 28 juli 1864 . Ved prestens innføring i kirkeboken står følgende å lese : ” dødstidspunkt vides ikke , bortleiet fattiglem mand Gudmund Nilsen , i sindsvak tilstand forsvunden fra sit hjem i desember 1863 , gjenfundet død ved Aanestadeiet i Løten , han er udentvivl ihjelfrossen ” Om nå tipp tipp oldefar Gudmund virkelig var sinnsyk eller om han led av det i dag vi kjenner som aldersdemens er uklart , men ser man på familiebildet og da spesielt i forhold til datteren Gunvor så vil jeg nok anta at min tipp tipp oldefar Gudmund virkelig var “ sindsvak “ slik som Romedalspresten karaktiserte ham , men hvor ærlig var det for prestene egentelig nødvendig å være over et stakkarslig menneskekryp som nettopp var lagt i jorda ? Og i følge muntlige tradisjoner som er gått igjen gjennom generasjoner i vår slekt så var Gudmund en fattigslig stakkar på sine eldre dager . Så tipp oldemor Berthe sin familie var nok en hardt prøvet familie . Sosiale problem Legd , husgang , fra omkring år 1200 en form for omsorg for uforsørgede og fattige ved at de gikk fra gård til gård med kort tids opphold hvert sted ( omgangslegd ) I Frostatingsloven var det en bestemmelse om husgang , og etter at Magnus Lagabøter hadde gitt en felles lov for hele riket i 1276 ble fattigvesenet ordnet slik at gardene i herredet etter tur skulle la de fattige få hus og mat . Denne ordningen er siden kalt legd . Men var det fremmede fattige som skulle motta støtte , skulle det så raskt som mulig skaffes opplysninger om vedkommende hjemstavn . Alle som flyttet inn i fattigdistriktet skulle levere attest fra presten i utflyttingsdistriktet , attesten skulle inneholde opplysninger om navn , alder , fødested , hvor lenge vedkommende hadde oppholdt seg i sognet , og hvor moren ved fødselen hadde hjemstavnsrett . Det var på tidlig 1700 tallet at legdsystemet ble beskrevet som et allerkristelig tiltak for å ta hånd om syke og gamle . Fattigdommen skapte mange problemer . De var slett ikke nye , men de ble neppe mindre etter som folketallet steg . Særlig ille var det i nødsårsperiodene . Gjennom legdsvesnet som var eldre enn kristendommen , hadde samfunnet organisert en nødhjelp for dem som var verst stilt . Eiere eller brukere av matrikulert jord hadde plikt på seg til å huse og til å føre legdslemmet til neste gard innen legdet når tiden var ute på det første stedet . det var gitt strenge regler for denne føringen , men de hadde sikkert vært nødvendige . For det står ennå en kaldgufs fra en gammel hedentid av de rettsregler som var gitt i slike tilfelle og som Christian VI tok opp igjen i sin Norske lov fra 1687 : ” Flytter hand hannem ikke til folks bolig , men heden afsides udi øde marker saa hand dør for hands forsømmelses skyld , eller og nogen viser fattige folk fra sig saa de dør deraf , bides af hunde eller rives af dyr , bøde til Kongen tredsintyve lod sølv ” Det står intet sted at slik var det ennå i 1687 . Men en gang må det jo ha vært det , ellers hadde det ikke vært nødvendig med det strenge påbudet . I 1741 ble legsdordningen utvidet på samme tid som fattigomsorgen ble søkt organisert gjennom forordningen ” om tukthusets / arbeidshusets opprettelse i Christiania og de fattiges forpleining i Akershus stift ” Alle rammer om denne ordning var sprengt på forhånd , ikke minst fordi nødsårene nå stilte helt særskilte krav . De fleste steder på denne tid så var det helt vanlig med såkalt ” bortakkordering / borttinging ” eller bortauksjonering av legdsfolk og fattiglemmer . De fattige omfattet både de gale / sinnsyke , foreldreløse barn og andre som ikke kunne forsørge seg selv Borttinging av fattige , dvs. utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp var den nye ordningen som gradvis fortrengte legdsordningen på 1800 tallet . De som bød lavest og billigst fikk disse menneskene hjem til seg som gratis arbeidskraft , kontrakter ble inngått , og det offentelige betalte kontant . Etter hvert ble systemet gjenstand for mye kritikk , og mot slutten av 1800 tallet ble navnet gradvis endret til privatpleie eller familiepleie , uten at selve systemet endret seg . Disse stakkars menneskene måtte da ut i skikkelig hardt arbeid og uten lønn , kun simpel kost og kanskje litt arbeidsklær , boforholdene deres var elendige , som regel ble de plaser på låven eller i stallen , de attraktive : sinnsyke og unger var de mest populære til slik arbeidskraft for de hadde ikke evnen til verken å stå imot eller protestere mot denne forferdelige behandling , de var rolige og arbeidsføre . Og det som enda verre var på den tiden , var at de stakkarene som ble bortsatt og forsørget av Amtet fikk Amtslegens beskrivelse offentliggjort i en årlige rapport som han avgav og som ble trykket i Amtstingsforhandlingene som var i bokform . Der ble den enkelte sin helsetilstand åndsevner og legemets beskaffenhet beskrevet i detalj , for eksempel urenslighet , henfallen til onani og ting som mye verre er osv. osv . Dette setter virkelig det harde liv i denne tidsepoken i perspektiv . Så privatisering av omsorg er ikke noe nytt men en riktig gammel styggedom . Hvorfor tar jeg med dette om legd ? Jo i min slekt var det “ haugevis “ av folk som gikk på legd , tipp tipp oldefar Gudmund gikk på legd , datteren Gunvor gikk delvis på legd , Gunvor sin bror gikk på legd og slik fortsetter det i det nær sagt uendelige . Av Gudmund Nilsen sine syv barn var det bare tre som levde opp til et “ normalt “ liv , to døde som små , en gikk på legd , og så var det den stakkars Gunvor som levde et liv helt på kanten av det som kan være mulig , hvis man da kan kalle det for et liv …… Ungdomstiden til Gunvor var nok preget av stor fattigdom og elendighet , hun dro tidlig hjemmenfra og ut på landeveien . Var det tilfeldigheter eller hennes status som “ kramhandlerske “ som førte henne opp til Gausdal ( nord vest for Lillehammer ) dro hun alene eller var hun blitt med et taterfølge opp til Gausdal , se det kan man bare gjette seg til . Gunvor var i flere år omreisende kramhandlerske i Gausdal , Gudbrandsdalen og omegn , salgsvarene hennes var vel slik ting som : visper , øser , og alskens krims krams , og selvfølgelig sikkert slikt småtteri som kvinnfolkene på gardene oppe i Gausdal og Gudbrandsdalen så seg nytte av . Gunvor sin mentale helsetilstand begynte nok å forverre seg betraktelig på slutten av det herrens år i 1874 , hun var da blitt 48 år gammel , Gunvor var også underholdt av Gausdal fattigstyre i flere år og Gausdal bygdas lokale befolkning hadde vel også kanskje begynt å seg seg litt lei av dette stakkarslige kvinnfolket som rek fra gard til gard for å prøve å berge liv . Disse tingene skulle nok vise seg å være en dårlig kombinasjon for Gunvor . Sinnsyk før og ikke nå Hva ville det egentlig si å være sinnssyk ? “ Man kunne jo glatt vekk kalle hinandes særegenheter og mere eller mindre brysomme eiendommeligheter for sinnssyke. Hvem kunne hindre det ? “ Sitat : Amalie Skram på St. Jørgen hospital i 1895 . Så tidlig som på 1500 tallet ble dårekister tatt i bruk , celler hvor gale eller dårer , ble sperret inne og lenket fast . Senere ble cellene til egne hus , dollhus . I 1820 var det syv dollhus i landet . Dollhus betegner innretninger for sinnsyke utenfor hospitalene . Ordet “ gal “ er i en norsk synonymordbok listet som følgende : absurd , besatt , crazy , formørket , forrykt , fra forstanden , idiotisk , ikke vel bevart , katolsk i hodet , klin kokos , meningsløs , rar, rav ruskende , sinnsforvirret , sinnslidende , sløv , tullet , tusset , unormal og utilregnelig . På gammelnorsk ble man ”gallin”, fra ”å gala”, det vil si å synge i fisteltone . Gjorde man det hadde man blitt utsatt for trollsang, slik vikingene så det . I dollhusene ble de gale og dårene behandlet med dramatiske hjelpemidler som ”svingstolen” og ”korsfestelsesapparatet”. Rundt 1800 tallet ble bad og dusj brukt i behandlingen . I dollhusene var vannet både en straffemetode og en behandlingsmetode . Langvarige bad ble brukt for å oppnå en beroligende virkning . Overraskende bad , som dusj eller plutselig neddukking , ble brukt for å oppnå en sjokkeffekt som skulle påvirke pasientens sinn . I begge tilfellene er det vanskelig å trekke et skille mellom vannet og badene som behandling og som straff . Før midten av 1800 tallet var sinnssykepleiens historie i Norge lik historien om fattigpleien . Fra gammelt av var Norge et jordbrukssamfunn , der de aller fleste deltok i arbeidet med jorda . Enkelte falt utenfor, for eksempel krøplinger, eiendomsløse og sinnssyke . Ansvaret for å forsørge dem falt i hovedsak på familiene . Dersom familie ikke fantes , eller den ikke klarte byrden ble instutisjoner for oppbevaring av sinnssyke løsningen . Når sinnssykeloven kom i 1848 ble sinnsyke skilt ut som egen gruppe og behandlingen av dem var ikke lenger integrert i den generelle fattigpleien . Etter sinnssykeloven kunne ikke asyler opprettes uten at det forelå kongelig autorisasjon . Av betingelser som ble satt for at et asyl skulle få autorisasjon var ” (…) asylets fuldkomne adskillelse fra alle andre innretninger; en fri og sund beliggenhet; anledning til de sykes sysselsættelse og bevægelse i fri luft; absolut avsondring av de forskjellige kjønn, samt en passende klassifikation av de syke av hvert kjønn ”. Selv om mange krav etter loven måtte oppfylles fikk eksisterende innretninger , dollhus og dårekister autorisasjon selv om lovens betingelser ikke var oppfylt . I 1855 sto Gaustad asyl utenfor Oslo ferdig som Norges første sinnssykeasy l. Ordet asyl betyr fristed . Sinnssykeasylene skulle ikke bare være et oppbevaringssted , men også et sted for behandling . Asylene ble lagt til landlige steder utenfor byene . Egne gårdsanlegg ga de syke mulighet til å arbeide (arbeidsterapi) samtidig som asylet fikk produsert landbruksvarer til eget forbruk . I følge en av de første norske psykiaterne skulle 80 prosent av alle sinnssyke kune gjøres friske , forutsatt at de kom raskt til behandling . De faktiske tallene kom til å bli langt lavere . Med sinnssykeloven fikk legene det overordnete ansvar for sinnssyke innlagt i asyl . I asylene skulle de sinnssyke underlegges ”vitenskapelig behandling”, og man benyttet medisinering ( blant annet med opium, kamfer og rabarbra ), langbad og sosialt samvær . Gaustad Asyl hadde to forpleiningsklasser. ” Førsteklassepasientene” betalte selv for oppholdet . De fikk en bedre standard på kost og innkvartering enn ” andreklassepasientene ”, som ble behandlet på det offentliges regning . Klassedelingen av asylene var ment å være et viktig skritt på veien mot å gjøre sinnssykeomsorgen til en del av helsestellet. Ved å gi mulighet til behandling for egen regning og etter den standard pasientene var vant til, ønsket myndighetene å sende et signal om at psykiatrien ikke var en del av fattigvesenet , men helsevesenet. Det store flertall av pasienter var likevel fattige som ble behandlet på det offentliges regning . Det var et mål at bruken av mekaniske tvangsmidler skulle begrenses mest mulig . Rundt år 1900 ble legene mer opptatt av den sinnssykes kropp . Å holde den syke i ro ble ansett som viktig . Pasientene ble lagt i bad eller seng i lange perioder. I mange tilfeller ble det brukt reimer og andre tvangsmidler. Ulike medikamenter ble også brukt til berolige . Med små endringer ble sinnssykeloven av 1848 stående helt til lov om psykisk helsevern kom i 1961 . Årene med sinnssykeloven av 1848 var preget av en kraftig utbygging av spesialinstutisjoner for sinnssyke . Da lov om psykisk helsevern kom var det grovt sett en todeling av instutisjoner for sinnssyke i Norge . Sinnssykehusene fungerte som behandlingsinstutisjoner og pleiehjemmene var langtidsinstutisjoner for personer dersom behandling ble ansett for å være virkningsløs . Sjokkbehandling ble tatt i bruk fra 1930 tallet . Flere psykiatere hadde registrert at epilepsi og schizofreni sjelden fantes hos en og samme pasient. Det ble derfor gjort forsøk med å framkalle anfall som lignet på epileptiske anfall . Medikamentet Kardizol ble tidlig brukt til å framkalle slike kramper. På 1940 tallet gikk man over til elektrisk sjokkbehandling . Fram til 1960 tallet ble elektrosjokkene gitt uten bedøvelse , uten å informere pasientene og uten at de ble skjermet fra de andre pasientene under behandlingen . I dag gis det fortsatt ECT-behandling men med informert samtykke og under full narkose . I 1941 ble den første lobotomeringen gjennomført i Norge. På 1940 og 1950 tallet ble inngrepet brukt ved tvangsnevroser, schizofreni og depresjoner . Lobotomeringen, som også ble kalt stereotaktiske operasjoner og ” Det hvite snitt ” ble utført av Dr. Semb Larsen som var lønnet av CIA . Man skar et snitt i hodet , gravde litt sånn på måfå og på feelingen med en strikkepinne og fjernet nervebaner som blant annet hadde med følelseslivet å gjøre Ingen annen psykiatrisk behandling har blitt så massivt fordømt i ettertid som lobotomien . Samtiden så annerledes på det . Lobotomiens opphavsmann, portugiseren Egas Moniz ble i 1949 belønnet med Nobelprisen i medisin . Den siste lobotomien ble utført i 1974 i Norge . En kort periode på 1950 tallet ble det narkotiske stoffet LSD prøvd ut i forbindelse med samtaleterapi som en snarvei til det underbevisste”. Det har alltid vært opprør i galskapen . Men i dag er opprøret ordnet i en organisasjon , som seg hør og bør i vårt samfunn . Galebevegelsen omtaler seg selv som en borgerrettighetsbevegelse . Den mener at psykiatrien er med på å opprettholde folks stereotype forestillinger om de vannvittige . Den kjemper mot ” de samfunnsmessige undertrykkelsesformer ”, som først utstøter de gale , og deretter umyndiggjør dem under behandlingsapparatets kontroll . Vi har alle våre sår på sjelen. Vi har små eller store nevroser, tvangstanker, fobier og traumer. Ikke så rent få har hatt sine øyeblikk da de trodde det skulle bikke over. Jeg velger å stoppe her på 1950 tallet . Gunvor på gamle Gaustad sinnsykeasyl Det var Gausdal fattigstyre som beordret Gunvor innlagt på gamle Gaustad asyl i Vestre Aker . Gunvor ankom Gaustad asyl under bevoktning av det offentelige den 17 mars 1875 . Det som nå følger er Gunvor sine egne ord til “ behandlende Leger “ ved Gamle Gaustad asyl , og “legenes“ observasjoner og konsultasjoner av Gunvor . Jeg vil benytte anledningen til å takke Svein Arnolf Bjørndal så mye for hans transkribering av pasientprotokollen fra Gaustad asyl . Løbe-No. 3835 Navn. Gunvor Gudmundsdtr. Alder. 49 Stilling og Levevei. Husmandsdatter Kramhandlerske Ugift Fødested. Romedal Bopæl. Gausdal Sygdom. Melancholie Sygdommens Varighed før Optagelsen. ½ år Indkom 17de marts 1875 … VIII. Sidder stadig med en eller anden bog, vil intet foretage sig men yttrer fra og til en hel del usammenhængende passiar om syner og røster -, som hun har fornemmet. Hun forlod Hjemmet for 8-10 Aar siden , har senere færdets som Kramhandlerske især i Gudbrandsdalen , hvor hun har været vel seet som en dygtig Handlerske , snild , medgjørlig og godhjertet ; skal have havt adskillige Penge , som hun nu under sin Sygdom har “ tatlet “ bort . Ihøst syntes hun pludselig medens hun læste i en Bog , at “ den Onde vilde fare ind i hende “ og at alle Mennesker vilde hende til livs. “ Den Onde “ har stedse siden spillet hende forskjellige Puds , har taget hendes Strikkepinde , flyttet hendes Syrine op , skræmt hende om Natten og da ofte drevet hende til at staa op og fare omkring i Værelset . De Folk , hos hvem hun holde i Gausdal , fortalte , at hun ofte gik sin Vei , oftest for at besøge en Mand , til hvem hun havde fattet Kjærlighed ; forøvrigt var hun snild og medgjørlig , men lidet arbeidslysten og ofte urolig om Natten . Ikke farlig hverken for sig selv eller andre . Funktiones naturales i orden . Daarlig Søvn . 26 mars 1875 : Sørgmodig , angsgivn (?), ængstelig , sovet daarlig inat , taler iøvrig om , at hun kjenner (?) har seet en stor Ild , hvori hun var bange , at en Skolelærer , som hun syntes godt om , skulde falde i . 31 mars 1875 : Status præsens : Pat Er af middels Højde , undersætsig , noget mager . Hovedet velformet . Sort Haar. Øinene graablaa , Pupillerne lige . Conjunction noget injiceret . Tungen ren ; fo… injiceret og slimbelagt . Madlyst god . Functiones i orden . Intet abnormt ved fysikalsk Undersøgelse . Søvn ubetydelig . Hun er godslig og venlig , pratsom ; svarer ordentligt paa Spørgsmaal men kommer stadig tilbage til sin “ Skolemester “, som hun kalder en Engel , men er altid bange for at noget Ondt skal hænde ham , særlig at han skal lade sig daare af Pigerne . Hun “ hører ham tale “ her ; ser meget “ tygt “ men ser kun mod Himmelen , ser kun Engle . Føler stadig , at En klapper hende og gaar stadig med Forklædet opover Mund og Næse , da hun ofte føler en giftig Aande og “ Noget Stærkt “ noget. Hun tror , at Alle vil narre hende . Vil gjerne være beskjæftiget med lidt Haandarbeide . Fortæller , at hun for flere Aar siden har lidt af Variola (?). 13 mai 1875 : Fremdeles temmelig hallucineret 22 mai 1875 : Klager over, at “ den deilige Stjerne sank bort igaaraftes “, hvorimod hun ser gruelig mange pæne , forgyldte Folk ; der hvor hun ligger, er ogsaa forgyldt . 20 juni 1875 : Fremdeles temmelig hallucineret , ser folk og meget … i Himmelen , h… ( humør ) mildere stemt , er mer stadig rolig end tidligere . 2 august 1875 : I senere Tid sterk(?), t…, træg , … , klager over vedholdende Hovedpine … … 1 september 1875 : Stærke Granulationer ( ? ) om …. . Toucheret (? ) 6 september 1875 : Stærke Smerter i æbakken (?) 9 september 1875 : Klager over Søvnløshed , da hun forstyrres af Ligsyn og Liglugt , som bibringer hende den Tanke , at de nok vil dræbe hende ogsaa . 23 september 1875 : Gaar gjennem Vinduet , “ fordi Vorherre gaar den Vej , og hun gjerne vil følge hans Veje “ 5 oktober 1875 : Holder Sengen , klager over ualminnelig stærk Hovedpine med nogen Madlede og Kvalme ; tilføjer dog , at hun plejer at have den endnu stærkere og da forenet med Opkastelse . 9 november 1875 : Samler stadig Feieskarn , Halm , visne Blade , Brødbeter osv. som hun gjemmer i Barmen og i Axielerne samt efterhaanden spiser , stadig uvirksom og vredladen ; sidder i B gangen paa en kold …plade , er modstræbende og trodsig , naar man rører hende . Til C. – ( C avd. ) … 1 T. Nod med kold Afvadsken . 30 november 1875 : Klager over ond Lugt , saa hun knapt kan faa puste og over at Mor har saameget Stygt i Maden , at hun ikke engang kan holde Vandet , men maa lade det i Sengen . 6 desember 1875 : Klager over den slette Luft og over Omgivelserne . Banden og Skøjen . Forsøges i B. ( B avd ) 8 desember 1875 : Sidder nu i Korridoren i B , og siger at hun er befriet for den onde Lugt og den onde Mand , som de brugte der oppe i C . Dette var den siste konsultasjonen av Gunvor på Gaustad asyl , så skulle det gå nesten et helt år før man hører noe om Gunvor . Den 12 november 1876 blir hun innlagt ved Rosenberg sinnsykeasyl i Bergen “ Tussehaugen “ ved kvinneavdelingen . Opprettelsen av Rosenberg sinnsykeasyl i Bergen For 150 år siden , i 1862 , fikk Øvregaten asyl kongelig autorisasjon for å huse 50 pasienter . Fra 1865 var Øvregaten asyl en sinnssykeinstitusjon kun for kvinner . Asylet lå i Øvregaten 29 . Imidlertid ble Øvregaten asyl sammen med asylet på Fastings Minde ( Tussehaugen ) opprettet to år tidligere , i 1860 , av Frants Theodor Rosenberg . Rosenberg var også bestyrer av det kommunale Bergen Bys Sindsygeasyl, “ Mentalen “ , på Engen . De første pasientene i Øvregaten asyl ble overført fra Mentalen i november 1860 . Livet på asylet Pasientene skulle ha muligheter for sysselsetting . I arkivet etter Øvregaten asyl finnes arbeidsprotokoller (1862-1908) som gir innblikk i de sykes aktiviteter og hverdag . Kvinnene arbeidet med “ husgjerning “, lapping og strikking , karding og spinning . Det var et krav at “ Legemlig Revselse maa ikke finde Sted “ Innsperring i “ eensomt “ værelse eller mekaniske tvangsmidler måtte kun anvendes i kortere tid , og når de sykes tilstand gjorde det nødvendig . Tvangsprotokollene fra Øvregaten asyl inneholder kronologiske innførsler av anvendte tvangsmidler på enkelte pasienter , som tvangstrøye og isolasjon , samt grunnen for tvangsanvendelsen . Asylets forvalter skulle føre inventarprotokoller, “..hvori han har at anföre det samlede Inventarium med stedfindendes..” Protokollene fra 1880 og fremover gir oversikt over inventar og eiendeler sortert etter type tøy og klær , verktøy , gjenstander av blikk , tinn , messing , jern , kobber , og videre stentøy , bøker m.m., gjerne sortert etter avdelinger eller etter de enkelte rom på angitte tidspunkt . Vi får kjennskap til pasientenes og personalets daglige tilværelse og materielle kår . Pasientene I folketellingen av 1865 bodde 34 pasienter på asylet, i tillegg til “overvoktersken “, tre “ “voktersker“, en vokter , og kokken . I folketellingen 1900 huset asylet 51 pasienter , samt bestyrerinne, “ overvokterske “, fire “ voktersker “, overkokke og en kjøkkenpike . Pasientene var kvinner med ulik bakgrunn , flere var forhenværende tjenestepiker, gårdskoner og fattiglemmer . Mange pasienter bodde på asylet resten av sitt liv . For de fleste ble oppholdet betalt av fattigkommisjoner og amt . Noen få fikk oppholdet betalt “ For Privates Regning “ : av far , av en velgjører eller av formynder . I enkelte tilfeller ble oppholdet dekket som et spleiselag mellom f.eks. formynder, en gårdbruker og pastoren . I 1904 kostet et opphold kr. 1.27 pr. dag . Gunvor på “ Tussehaugen “ asyl i Bergen Gunvor ble overført fra Gaustad sinnsykeasyl til “ Tussehaugen “ asyl den 12 november 1876 . Diagnosen på Gunvor blir nå endret fra “ Melancholie “ til “ Dementi “ men dette skulle overhode ikke ha noen betydning for Gunvor i det hele tatt . Gunvor var sendt til Rosenberg sinnsykeasyl i Bergen for at hun skulle skjermes for omverdenen , eller aller helst , omverdenen skulle skjermes for Gunvor . Det var aldri meningen at hun noen sinne skulle bli frisk , ingen gjorde noensinne noe for at hun skulle bli frisk , og fantes det i det hele tatt i 1876 noen ekspertise som i det store og hele kunne gjøre noe som helst for Gunvor og de andre i en lignende situasjon . Det er ganske sjokkerende og tankevekkende at jeg i pasientprotokollen til Gunvor fra Rosenberg sinnsykeasyl , kun finner 6 konsultasjoner med “ lege “ i årene 1876 og frem til hennes død i 1904 . Det blir vel forresten feil og kalle det for konsultasjoner , da det faktisk kun dreier seg om en leges observasjoner av Gunvor . Gunvor er ikke å finne i verken tvangsprotokollene og i arbeidsprotokollene ved Rosenberg sinnsykeasyl . Hun ble i alle fall ikke lagt i tvangstrøye , men ei heller ikke sysselsatt til noe man kunne kalle meningsfylt arbeide . Hun var gjemt og glemt . Gunvor kom inn i november i 1876 , det første notatet i pasientprotokollen til Gunvor av en “ lege “ var den 26 mai 1885 , altså 9 år etter at hun ble innlagt , deretter kun 8 observasjoner som stort sett beskriver Gunvor sin mentale helse med enstavelsesord , og ingen pasient / lege konsultasjon i perioden 1885 til 1901 . I mitt hode så var det ingen tvil om at Gunvor skulle gjemmes bort til hun døde ved “ Tussehaugen “ sinnsykeasyl i Bergen . 26 mai 1885 : I høi grad urenslig , så hun stinker hvor hun kommer. 6 januar 1888 : Rolig , uvirksom , men svinsk , koprofag ( Koprofag = pasienter som spiser sin egen avføring ) 15 april 1891 : Uforandret . 19 mai 1894 : Uforandret , svinsk som forhen . 15 desember 1895 : Svinsk som forhen . 4 november 1897 : Som forhen . 7 september 1898 : Uforandret . 18 mars 1901 : Som forhen . Nå var jo Gunvor pasient på et sinnsykeasyl fra 1876 til 1904 , som et paradoks så har jeg ei storesøster som går for å være en dyktig psykolog , så jeg tenker å gi henne Gunvor som pasient for å se om hun kan gjøre henne frisk med et imaginert / fiktivt behandlingsopplegg …… Den triste historien om Gunvor slutter med at hun dør ved Rosenberg sinnsyke asyl i Bergen den 15 februar 1904 . Dødsårsaken var : erysipeloid eller slakterfinger , spekkfinger som det også kaltes . Det er en akutt betennelse i huden ( ligner erysipelas ) som skyldes bakterien Erysipelothrix rhusopathiae . Bakterien kan finnes i rå fisk , fjærfe og kjøttprodukter. Tilstanden sees oftest hos slaktere og fiskere , og vises som en rødfiolett , varm , øm flekk , oftest på finger eller hånd . Flekken utvikles i løpet av dager og brer seg gradvis utover med tilheling sentralt i flekken . Dagens behandling er ganske så enkelt antibiotika , så det kan synes som at den stakkarslige Gunvor ikke fikk noe slags behandling som kanskje kunnet ha forhindret sykdomsbildet ( antibiotika eksisterte ikke på denne tiden ) Gunvor ble begravet i Bergen på fattigvesenet sin bekostning . Stakkars Gunvor ………………. Vedlagte bilde fra ca. 1900 er nettopp fra kvinneavdelingen ved " Tussehaugen " sinnsykeasyl i Bergen , og viser en kvinnelig pasient som blir " godt ivaretatt " av tre kvinnelige " voktere " . Kanskje det er min Gunvor ..... Skrekk og gru sier jeg bare .

1900: http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=3&filnamn=f00920&gardpostnr=477&personpostnr=2679&merk=2679#ovre Her er Kaspara i 1910: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036543012018.'>http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036543012018. Det står at hun oppholdes av Øyestad fattigvesen. Hvis du hadde fått tilgang til eventuelle arkiver fra Øyestad fattigstyre/fattigvesen (kommunalt), ville de kanskje kunne gitt deg svar. Nå kommer jeg plutselig ikke inn på 1910-tellingen når jeg åpner lenken her i brukerforum - prøver på nytt: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036543012018

Det er visst mor i familien som er død, for faren lever og er enkemann på fattighjemmet i 1910tellingen : http://digitalarkive...f01036554002427 Mvh Linda

Hei! Da holder jeg på med å skrive en artikkel om slekten Bruun fra Larvik på NSFs slektswiki: http://www.genealogi...Larvik)_(slekt) For andre Bruun/Brun slekter som jeg ikke har lykkes å finne forbindelser mellom, har jeg opprettet denne samlesiden, der hver enkelt slekt kan få sin egen oversikt: http://www.genealogi...g_Bruun-slekter Jeg har funnet ut hvem som er foreldre til Christian Bruun (gift med to søstre Linaae) Men kan fortsatt ikke bekrefte at Eiler Bruun (ca 1753–1808) Gift med Elisabeth Kielmann. Var sønn av Christian Bruun sr. (1709–1796). Men jeg har allikevel valgt å ta han med i oversikten (men tydelig merket med usikkerhet. Finnes det noen som har flere spor, eller ønsker å legge til noe i slektsoversikten?

Ingeborg ble født den 28 aug. 1818 på Frognereie i Lier. Kildeinformasjon: Buskerud fylke, Lier, Ministerialbok nr. 8 (1813-1825), Fødte og døpte 1818, side 126-127. Permanent sidelenke: http://www.arkivverk...ny&idx_side=-67 Permanent bildelenke: http://www.arkivverk...61215620012.jpg

Min morfar kom fra Sverige og het Andreasson (etter min oldefar som het Andreas Carlsson), men min bestefar forenklet navnet så mye han kunne i Norge, slik at det ble Andersen. Her er en liten historie om hva hans barn igjen kom til å hete: http://www.maridalen...119-291118.html

Til Torunn: Selvfølgelig har du rett i at det heter ministerialbøker og klokkerbøker. Kirkebøker er bare en fellesbetegnelse: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Slekt/Hovedkilder/Kirkeboeker Og utenom slike fora som dette kalles de stort sett bare for kirkebøker. Det burde jeg ha presisert, det beklager jeg! Til Thomas: Det er hyggelig at du fikk hjelp, Thomas! Det er bare moro å hjelpe til. Det tror jeg alle her mener. Dere svensker og vi nordmenn er dessuten ofte i slekt med hverandre. Selv er jeg 25 % svensk (min morfar var svensk).

Än en gång, TACK alla snälla som hjälpt mig. Jag hade aldrig hittat det ni har serverat mig. Det är jättesvårt när man inte kan landet eller hur alla små byar hänger ihop /var dom ligger. Det som jag letat i flera år efter fixade ni direkt! :) Med vänlig hälsning Thomas /Göteborg

Takk så mye igjen Randi. Nå har jeg litt å jobbe videre med i morgen. Gleder meg :D

Ingeborgs dåp. I FT 1865 bor Ingeborgs mor sammen med hennes fam. http://digitalarkive...stnr=4810#nedre Mvh.Mette

Ikke eneste feil i dette skiftet, Johanne Magrethe, Boletta og Niels (Boesen Harris), brordøtre og brorsønn har også falt ut foruten at Marthe har blitt Marie. Mye rart i de transkriberte Harris-skiftene i Larvik, men jeg ikke hatt tid til å lese originalene ennå (PS. nevnte personer var i live på den aktuelle dato)

Jeg har også hørt det, samt at disse ordene betyr "et vått sted", som vel også passer for alle betydninger.

Gårder med "fetta"-endinger har vi både i Alvdal og Folldal og flere andre steder i landet, og har nok en lit annen betydning enn "det en først tenker på" ;) Tror det betyr ei grasslette, og har et lite slikt jorde rett over elva for der jeg bor, og som vi sier "borti fetten" :)

Jeg regner med at alle kan vitsen om utlendingen som gikk og vasket gulvet på Rikshospitalet. Plutselig ser han fettern sin borte i korridoren. Også med vaskekost i hånden, så han går bort til han. Hei fetter! Jobber du her? Ja, jai jobbe på poleklinikken. Åh du er heldig. Jai jobber på ronken. Det var dagens blaute.