Toppliste

Ut- og innflyttingslistene er først og fremst register over utferda og innleverte attestar. I praksis var det ikkje alle som hadde bruk for attest, eller som hadde bruk for attest med det same dei flytta. Når dei seinare skulle gifte seg, kjøpe eigedom m.m., eller traff på ein husbonde, lensmann eller prest som tok reglane litt nøye, måtte dei ha attest. - anten levere inn den dei hadde fått (men ikkje levert inn før), eller kontakte presten heime for å få han til å skrive ut ein attest. Det var ikkje alle prestar som var like nøye med å føre denne delen av kyrkjeboka. Vi kan finne folk som er førte som innflytta - altså at dei har levert inn ein attest der dei kom til - men ikkje som utflytta der dei kom frå (sjølv om dei openberrt må ha fått utskrive ein attest). Etter 1900 var det politiet som hadde ansvar for flyttemeldingar. Det finst lister i kyrkjebøkene etter dette tidspunktet, men dei er ikkje offisielle flyttelister.

Utflytting er også ofte innført lenge etter at det skjedde, t.d. når presten blei klar over at han mangla eit soknebarn. Og det vart ikkje alltid noko av flyttinga som blei meldt - eller vedkomande flytta til ein annan stad enn fyrst tenkt. Mange som melde flytting til Amerika frå Nordfjord (t.d.) kom aldri lenger enn til Bergen.

Takk takk, Anne-Lise, og min morfar var også jernbanearbeider! Han var med på Nordbanen gjennom Nordmarka nord for Kristiania (fra Grefsen til Røykenvik) som ble åpnet i 1900 og deretter jobbet han med den forlengede strekningen inn til Kristiania som ble åpnet i 1902. Fra 1903 var han imidlertid bofast i Nittedal i eget hus og fikk mange barn med min mormor, så jeg tror nok ikke at han er den mannen Linn leter etter. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke ham selv om han var min bestefar. Skulle det likevel bli fastslått, så får vi utvide slekstreffene! Eventuelle nye kommentarer på dette får jeg ikke lest før om en uke p.g.a. en reise som starter i dag.

En hjemmedåp er jo en dåp så god som noen, fullt gyldig. Å ha barnet til kirken for å stadfeste hjemmedåpen var vanlig rutine, men ikke nødvendig for at hejmmedåpen skulle være en gyldig dåp.. Dermed kunne vel barn som "kun" var hjemmedøpt, konfirmeres, men helst burde nok dette stadfestes av noen som deltok på hjemmedåpen. Det har jeg sett eksempel på blant de omstreifende folka i alle fall. Var man verken hjemme- eller kirkedøpt, var det nødvendig med voksendåp om man ville bli et fullverdig medlem i kirken, og om det skjedde rundt konf.alder eller senere, skulle en påfølgende konfirmasjon jo være virke unødvendig, for i voksendåpen svarte man allerede selv om man ville "forsake Djevelen, og alle hans Gjerninger, og alt hans Væsen" osv.

Det er helt riktig. Han het opprinnelig Johan Edvard Andreasson og ble født 29. august 1870 i Rännelanda i Dalsland. Han kom til Norge på 1890-tallet og her både fornorsket og forenklet han sitt etternavn til Andersen. Han var for øvrig min morfar!!!