Toppliste

Den dagen jeg er død har jeg i det minste hatt en veldig givende og hyggelig hobby. Jeg har funnet ut hvem jeg var i slekt med, og det var jo målet da jeg startet. Men, jeg har også "printa" ut resultatetene, satt det i mapper og gitt til de aktuelle slektene. Papir går ikke ut på tid. Så kanskje noen senere fortsetter der jeg slapp.

Aller fyrst: Eg har ikkje tenkt å gå bort. Den dagen det skjer, har eg pålagt alle mine å fortelje at eg er død, kort og greit. Eg tykkjer det er trist at dette enkle, gode ordet skal gå ut av språket vårt. Men elles skal det lokale sogelaget få overta alt eg har samla saman av slektsopplysningar. Det er heldigvis ingen av mine som er så forskrudde at dei har arva samlemanien min på dette feltet.

Et interessant tema. Særlig i en alder da mesteparten av fremtiden allerede ligger bak en . . . Noen tanker: For meg er det stor forskjell på slektsforskning og slektsgranskning. Førstnevnte er vitenskap, sistnevnte er hobby. Og min årelange befattelse med materien er i høyeste grad hobbyaktig. Jeg begynte som pur henrykt samlemaniker sent på 70-tallet, og brød meg fint lite om kildekontroll, henvisninger og den slags ‹heft›. Med årene kan man trygt si at henrykkelsen ‹backfired› – i den forstand at jeg har brukt ufattelig mye tid på å kvalitetssikre en altfor hastig sammenrasket database. Selv den dag i dag støter jeg på gamle uetteretteligheter som har ‹gått under radaren›. Men man lærer underveis og henrykkelsen er ikke blitt mindre, den åpenbarer seg kun litt annerledes: Når alle kilder entydig viser at alle opplysninger stemmer! Alt ovenstående tatt i betraktning har jeg derfor ingen illusjoner om at min granskning skulle ha noen som helst interesse utover slektens eventuelle sådanne. Jeg har ikke lagt noe ut på nettbaserte løsninger, og blir ganske skrekkslagen ved tanken på å skulle tilby f.eks. NSF mine amatørerier. Det jeg derimot har gjort, er å lage ‹slektsbøker›. D.v.s. med basis i rapporter fra slektsprogrammet mitt å snekre sammen pdf-skrivelser med bilder, grafer, og det som hjertet ellers måtte begjære. Og med kildehenvisninger som klikkbare lenker. Jeg må ganske ubeskjedent si at jeg er temmelig fornøyd med resultatet. Jeg har lagret disse på diverse harddisker, lastet dem opp i min private ‹sky› og påført min nærmeste familie lenker til skyen og håndfaste minnepinner. Selv om ovasjonene har vært heller moderate, besitter jeg et lønnlig håp om at en forskrudd slektning en gang vil fatte interesse utover den avmålt høflige. Dette bare som et eksempel på hvordan en amatør forholder seg til en mulig tilstundende evighet :-)

Både Slekt og Data & Norsk Slektshistorisk Forening samt lokale slektshistorielag, får henvendelser om å ta imot materiale. Det er jo ikke alltid at riksarkivet har mulighet eller kapasitet til å ta imot slikt materiale og må prioritere hylleplassen. I NSF er det først og fremst bøker til vårt bibliotek, eldre skriftlige kilder og bilder til vårt arkiv som vi har fått. Vi har arvet flere samlinger fra både slektsforskere og bygdebokforfattere og har også tatt imot endel digitale kilder, men da mer kildebasert og ikke rene gedcomfiler/databaser. Bla. jobber jeg nå med å overføre Tore H. Vigerust sitt nedlagte nettsted til genealogi.no http://www.genealogi.no/tore-vigerust/ slik at hans store forskningsarbeide fortsatt kan være tilgjengelig. Det er jo synd om et helt liv med forskningsarbeide skal gå tapt fordi ingen ser verdien av å ta vare på det.

Ja, hva skjer med granskningsmateriale og -resultater, databaser, kildehenvisninger, notater, bøker og alt annet relatert til denne interessen din, når du er død? Er ønsket/ønskene ditt/dine skrevet ned noe sted? Er avgjørelser tatt, og alt avklart? Ingen kjenner dagen før den har gått inn i historien...

Hei Even og Helge og takk. Jeg er ingen aktiv bruker av middelalderforumet og er forholdsvis blank på tidlige tider, men leser med stor interesse ditt innlegg Helge som går rett på sak og gir god avklaring på spørsmålet. Tusen takk. Da var det som jeg trodde at dette var feil og det er vel greit at "feilen" (slektsviruset) synliggjøres i en slik tråd på DA. Rettelse i boken er jo ikke mulig.

Hei Grethe. Beklager rotet. Halvdan er sønn til Juditte og en ukjent mann. Denne ukjente mannen er den Elisabeth leter etter. hilsen Odd Einar Tømmerås

Tusen takk for hjelpen Even ;) Mvh Birgit Gordon

Et forsøk: Anne Maria Lotterud, Eli Børresdatter Heier, Lars Mjønlie, Johannes Danerud/Damrud(?) (finner ingen plass/gård med det navnet), Halvor Bøhlerengeiet(?) Inger Olsdatter . . . o.s.v. N [naturlige] Kopper.

Jeg håper jo for egen del at noe av arbeidet jeg etterlater meg kan ha interesse for andre. En ting er å få publisert ting, og det gjør jeg jo fra tid til annen, men jeg har også notater på mange slekter (utover egen familie) som ikke nødvendigvis ender opp i bearbeidet og publisert form, men som likevel kan komme til nytte. Derfor fint hvis NSF og andre aktører kan utvikle et deponi der arbeidene blir tatt vare på. DTH

OK, jeg tager dit ord for at villaen er med i 55/4 ;-)) ! Så nu tror jeg jeg har tilstrækkeligt bevis for at Johan A- Langvik købte Villa Marienhø ! Tak for hjælpen til ALLE i denne tråd !

Sånn jeg ser det, er slektsforsking nært relatert til en hver annen form for samlemani. Noen samler på fyrstikkesker, symaskiner og Elvisplater. Andre - som vi som frekventerer dette og andre lignende fora - samler på kirkeboksider og folketellingsutskrifter. Et relevant spørsmål er: Har slektsforsking egentlig noen særlig verdi utover dette? Vil noen i fremtiden - uansett hvor mye flid og omsorg jeg legger i min samlemani - i et større perspektiv - ha nevneverdig glede av å bla i mine sirlig ordnede kirkeboksider og falle i staver over at min tipp-tipp-tipp oldefars søsters tredje barnebarn utvandret til Montana og slo seg opp som skomaker? Neppe. Det jeg imidlertid vet har hatt, og har verdi, er at mine barn vet mer om sine nære forfedre enn jeg gjorde - fordi jeg har fortalt om dem. Når vi sammen har sittet og skuet utover viddene, eller latt maten synke etter en hyggelig middag, har jeg lagt ut om tatere og fiskere og sagmestere og bjørnejegere. Jeg har fortalt om at jeg plutselig har blitt kontaktet av en slektning jeg ikke visste om som bor i Skien, eller Cornwall. Om at de har en forfader som antagelig kom fra Tornedalen og slo seg ned i Balsfjord på slutten av 1700-tallet. Hvordan de vil forvalte sin kunnskap om sin forhistorie. Vel. Det har jeg fint lite med - her jeg sitter og lurer på om jeg skal arkivere mine tippoldeforeldres vielse under ham, eller henne. Og når alt kommer til stykket - moroa er vel det å lete og finne selv. Og kirkeboksidene ligger der som de alltid har gjort - for å bli gjenoppdaget gang på gang. Av nye generasjoner slektsforskere. Morten PS. Fatters omfattende samling av tørrfluer ligger pakket ned i en kasse i kjelleren. Jeg har ikke hatt hjerte til å kaste den ennå.

Innlegg fra før 2011 er lagret i Arkivet under. Innleggene kan kun leses, og ikke svares på. Dine innlegg kan du f.eks. finne ved å skrive inn "Olle Elm" i søkefeltet oppe til høyre. https://forum.arkivverket.no/forum/24-arkiv/

Takk Ivar og Even. Jeg har funnet 10 barn. Da må jeg vel regne med at det er 4 som er døde. Riktig gårdsnavn er Hektner. (Gml. Hegnor) PS. Etter ett raskt søk: 4 barn døde

Eg reknar med at dei lokalkjende finn ut av dette.... Det kan godt vere Hekner - og i matrikkelen er det ein gard i soknet (Relling) som heiter Hektner, også skrive Hechner m.m.

Bedre sent enn aldri.Tusen takk til Egil J og Carsten for god hjelp med å finne opplysninger om Karl Martin Knudsen.For en amatør var det deres hjelp som gjorde at jeg kom videre .Tusen takk igjen! Ann

Ronny er ved kjernepunktet, det må skrives ut. En gammal PC fra et dødsbo går nok dessverre rett i søpla, spesielt om inneholdet er passordbeskyttet eller kryptert. Det er vel heller ikke slike ting man er mest opptatt av å formidle ved dødsleiet. Det var nok litt enklere før, mens man noterte på papir og etterlot seg en stor mengde material som arvingene kanskje ville gå igjennom. For de som har muligheten, tror jeg at en bra metode kan være å få fanget interessen hos en yngre slektning, som i første omgang kan bistå, for senere å kunne føre letingen videre på egen hånd.

Eg trur du (vi) må innsjå at etterlatenskapane dine (våre) - er etterkomarane ikkje noko særleg intesserte i - er vanskeleg å finne fram i (for alle andre) - eigentleg har liten verdi, objektivt sett Men - det siste punktet kan vi gjere noko med, som Ronny R viser. (Eg er litt usikker på "lokale tidsskrift/medlemsblad" - dei er ikkje alltid like varige) Det er også mogeleg overlate personarkiv til Arkivverket. Men for at det skal ha nokon verdi, må 1) andre kunne finne fram og 2) arbeidet må vere utført systematisk, nøyaktig og nøkternt ("vitskapleg", om du vil).

Nei, ikke jeg heller, Wenche. Men ellers ser jeg at det er nevnt et skiftebrev etter 1. hustru datert 9. mars 1665, og tre sønner av 2. kull som ikke er nevnt på skiftekortet: Peder, Mikkel og Laurits.

En god måte å bevare forskningsresultater på for ettertida er å skrive dem ut i artikkelform, med argumentasjon og bevisføring, og få dem publisert i lokale eller nasjonale slektshistoriske tidsskrift/medlemsblader. Dette medfører en del arbeid, men ofte vil man få noe hjelp og veiledning av en redaksjon.

I Sverige kan man "testamentere" sin slektforskning til DIS. Hvordan det går til vet jeg ikke. Jeg tok opp spørsmålet med DIS-Norge for flere år siden, men fikk svaret att det var for komplisert og ikke aktuelt å gjøre. Om man senere har tenkt om har jeg ingen informasjon om. En del av det jeg har på min personlige hjemmeside er lagret på http://web.archive.org/web/*/hegge.se . Men jeg har ikke kontroll på hva som spares eller når.

Jeg forstår at utvalgte medlemmer av familien Fosse igrunn er mer interessert i å spre halvsannheter og fortsette med å fremlegge DNA-materiale som aldri vil kunne bevise noe reelt opp i mot faktiske historiske kilder. Å påvise at bevisbyrden ikke er møtt i denne debatten, er så oppe i dagen at selv skoleelver uten kunnskap om hvordan gyldige konklusjoner skal kunne trekkes fra det fremlagte materialet, med en gang vil skjønne at noen hele tiden forsøker å villede andre. Noe av dette er faktisk såpass elementært at bla. Øyvind og Jan Harald Fosse gjentatte ganger setter seg selv i den offentlige genealogiske skammekroken. Debattinnleggene deres er jevnt over svært svakt funderte og inneholder stort sett løse påstander og slagord. DNA-materiale i form av fordekte og fragmenterte rapporter, er fremlagt på en slik måte at de igrunn ikke har noen som helst bevisverdi. Det elementære ligger i at for å koble en nålevende person sin DNA -profil til en fortidig persons profil, på en troverdig måte, så må man samtidig kunne positivt identifisere hvordan den fortidige person kan inneha den hevdede plassering i den DNA-rapport som blir fremlagt. Med hensikt avstår jeg her fra DNA-tekniske termer, idet hovedpoenget jo er at genetikkens adapsjon til genealogien ikke kan foregå uten den tilhørende bevisføring. Det gjenstår fortsatt svært mye pedagogisk arbeid, før vi er i stand til å kunne anvende DNA-forskning i positiv vitenskaplig symbiose med genealogien. Litt brutalt sagt så er Genealogi juss, mens Genetikk er biologi. Altså tilhørende to (tilsynelatende vidt) forskjellige vitenskapsområder. I en genealogisk argumentasjonstilnærming må derfor de bevismidler som springer ut av genetikken måtte være gode nok til å gå inn i en juridisk argumentasjon. Det har jeg sett lite eller ingenting av i denne debatten. Legg derfor samtidig merke til hva nåtidens krav til å dokumentere identitet i bunn og grunn hviler på: Vitneutsagn. Hva skal til for å få utstedt en fødselsattest i 2017? Hvem må bevitne at mor er mor og far er far? Om vi kan starte der, nemlig ved å søke den egentlige forståelse for hvordan man idet hele tatt kan vite at et menneske er det vi tar det for, med den tillagte og bestemte identitet og tilhørende livsopplysninger, så vil det kunne gi den nødvendige startpunktet for mer fruktbare diskusjoner rundt hvordan DNA kan implementeres i genealogi, om overhode mulig. Så derfor synes jeg at visse enkeltpersoner i Fosse-familien snart bør begynne å gå alvorlig i seg selv. Man kan nemlig ikke jukse seg til et opphav man ikke har. Verre er det nemlig ikke. Nå avdøde professor Gerhard B Naeseth sa i sin tid om forfedre: "If you can't prove them, you can't have them". Men om ønsket derimot er så sterkt om å få påvist litt "blåfarget" blod i en åre eller to, og dermed i forsøket nødvendigvis ville måtte forkaste all vitenskap og etterrettelig fremgangsmåte, så kan jo alt hevdes og ingen ville måtte bevise noe som helst. I det herværende tilfelle, er jeg imidlertid redd for at vi må søke støtte i Ibsens Vildanden, for å forstå hva som egentlig rir denne Fosse-besettelsen av å være av særlig tysk og keiserlig opphav: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme». Spørsmål som gjenstår er derfor om dette i all sin simple ekthet kun dreier seg om lykke og lykkejakt. Jeg tror det, men jeg vet selvsagt ikke. Mon tro om man faktisk blir lykkeligere av å ha en falsk keiser i sitt anetre? En fortsatt betenkt hilsen Are

Det er jo sørgeligt, at familien Fosse (der stadigvæk kalder sig "Hohenzollern" og bruger titler som f.ex. "prins") nægter at acceptere virkeligheden. Dette er et stort spild af tid. Det er nu dokumenteret ud over enhver tvivl, at Fosse-familien ikke har noget at gøre med nogen kejser. Alt der betyder noget her er følgende spørgsmål: Hvornår vil familien Fosse slutte at kalde sig Hohenzollern, titulere sig som "prins" etc. etc.?