Søk i nettsamfunnet

Jeg leter etter informasjon om når og hvordan Hagvin Schytz f. 1854 i Blekinge/Sverige døde. I følge hans sønn (med samme navn, født i Arendal 1881) så døde han i 1891 (opplysning gitt i biografien i boka «Næringslivets menn i Norden». Jeg har lett i kirkebøker og dødsfallprotokoller i Arendal/Barbu/Nedenes Amt uten å finne han. Har lett mest i årene fra 1890 til 1895 (i en antakelse om at dersom han omkom på sjøen et annet sted i verden så kunne det ta litt tid før det ble ført inn i dødsfallprotokollen) Hagvin Schytz f 1854 (som jeg leter etter) var styrmann og bodde i Barbu/Arendal. Kona hans (Oline Jørgine Gundersen) døde i 1887. De hadde to (levende) barn. Den yngste, Johanne Olivia (f.1886) som altså bare var ett år gammel da moren døde, reiste sammen med sin onkel og tante til Amerika i 1890, og døde der tre år senere. I folketellingen i 1891 er sønnen Hagvin registrert som pleiesønn hos en familie (ikke slekt) i Barbu. Han kan ha bodd der fra moren døde i 1887, fra onkelen og tanten reiste til Amerika i 1890, eller fra annet tidspunkt. Faren, Hagvin Schytz f. 1854 finner jeg ikke spor av i denne folketellinga, det taler for at oppgitt dødsår 1891 er riktig. Men ettersom han var sjømann og kanskje oppholdt seg/ døde utenlands kan det hende at han er vanskeligere å finne i kildene? spørsmålet er: hvor lang tid kunne det evt ta før sjømenn som døde ble ført i dødsfallprotokollen (hvis de døde i utlandet?) Kunne det hende at de ikke ble ført inn der? Kan han finnes i dødsfallprotokoll annet sted i landet? (F.eks hjemmehavnen til båten han seilte?) Har noen tips til hvilke andre kilder jeg bør lete i? På forhånd takk!

Hei, Kanskje et skudd i blinde. Jeg håper noen kan hjelpe meg finne noen gamle bilder fra perioden 1936-1945. Tips om hvor jeg finner bilder av nevnte skip mottas også med stor takk. Jeg er på jakt etter følgende: 1) Mannskapsbilde fra M/T Ferm i perioden november 1936 til april 1938 2) Mannskapsbilde fra M/T Skandinavia i perioden januar 1940 til oktober 1941 3) Mannskapsbilde fra M/S Braga i perioden oktober 1941 til mai 1942 4) Mannskapsbilde fra M/T Glittre i perioden august 1942 til 23. februar 1943 5) Mannskapsbilde fra M/T Solør i perioden april 1943 til midt oktober 1943 6) Mannskapsbilde fra M/T Morgenen i perioden november 1943 til juli/august 1945 7) Mannskapsbilde fra M/S Arosa i perioden oktober 1945 til begynnelsen av desember 1945.

For tiden skriver jeg en avhandling om nordmenn som rømte fra sine skip til havner i Latin-Amerika mellom 1870 og 1920. Foreløpig har jeg blant annet tatt for meg arkivene fra Buenos Aires og da særlig rømningsprotokollene derfra. Mitt spørsmål er enkelt og greit om noen har en oversikt over flere kilder som kan være verdt å undersøke? Håper på positive svar! Det jeg i utgangspunktet er ute etter er: - Brev, memoarer eller lignende fra eller om noen som rømte (dette vil være midt i blinken). - Rømningsprotokoller eller dokumenter som belyser dette problemet i Latin-Amerika.

Ivar Moe er i eit anna tema komen inn på ei grein av denne svært «utfordrande» ætti frå Feigum i Luster, som eg «sleit» mykje med tidleg på 1980-talet, men som eg laut gje meg på den gongen grunna manglande eller utilgjengelege kjelder... Kanskje der er lettare i dag? Det var eldste sonen Anders Olson, som i 1873 vert referert til Anders Olson Bustein, truleg etter fødestaden til mori Cecilia og bustaden til bestemori Kari Jetmundsdotter under garden Høyeim i Luster, som visstnok døydde der so seint som i 1875. Han fekk 19.11.1863 ein son Mons med nabojenta Ingeborg Monsdotter i Luster (1840-1875) og som døydde på sjukehuset i Bergen 24.5.1873. Fire søner i denne huslyden flytte frå Luster, men berre ein har eg finne att i Bergen. To søstrer flytte òg frå Luster, men berre ei av dei Kirsti har eg finne att i Bergen, men hi søsteri Anna skal òg ha vore gift og busett i Bergern! Her følgjer so eit oppdatert manuskript for denne huslyden: ~~~~~~~~~~~~~~ Ole Andersson Feigum, frå Galden under Eide, vart døypt 16.10.1808 og d. som legdelem på Feigum 22.1.1859. Han gifte seg 24.6.1842 med Cecilia Olsdotter frå Bustein under Høyeim. Ho vart døypt i Jostedalen 3.11.1816 og d. som legdelem og enkje på Feigum 28.5.1871. Ole og Cecilia fekk visstnok alt kring 1842 rydda seg ein ny plass ved uri her heilt ytst på Feigum, og etterdi Ole Andersson hadde utnamnet «Frans-Olen», vart plassen kalla Fransauri. Ole har nok drive eitt eller anna handverk; dei hadde nemleg lite eller inga jord til plassen, men vart likevel buande her levetidi ut. Då Cecilia var avlidi i 1871, vart plassen nedlagd, og den vesle jordi som var, gjekk attende til garden. Ole og Cecilia fekk åtte born i lag: 1. Kirsti Olsdotter (1837-1837). 2. Anders Olson, f. 12.5.1839, Anders Olson reiste i ung alder ut som sjømann ##### (nemnd sjømann i 1865 – seinare lagnad? – ikkje nemnd 1886/1894) 3. Ole Olson, d.e., f. 26.5.1842, Ole Feigum, d.e. flytte i ung alder til Bergen der han var steinarbeidar. Han budde visstnok på Torvalmendingen i Bergen der han d. 11.10.1883, ugift. 4. Christen Olson, f. 14.6.1845, Christen Olson flytte i ung alder til ##### (lagnaden hans? – ikkje nemnd 1886/1894) 5. Kirsti Olsdotter, f. 8.10.1847, Kristine Feigum flytte til Bergen der ho 20.12.1891 gifte seg med Peder Johan Andersen frå Bergen. Han var son av dagarbeidar Anders Pederson Noreim i Bergen, opphavleg frå Noreim i Etne, ##### (sjekka dette opphavet? – vigsli Bergen: https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000001293233 og kona Maren Johanne Larsdotter frå Arendal ##### (sjekka dette opphavet?) og f. i Bergen 28.7.1850. Peder Johan Andersen var verkstadarbeidar, og han og Kristine vart buande i Bergen der Peder d. 3.3.1900. Kristine livnærte seg sidan i mange år som reingjeringsassistent og d. som enkje i Bergen 17.9.1923. Dei fekk ein son i lag: a. Sigfred Johan Pederson Andersen, f. i Bergen 19.8.1893, d. i Bergen 29.6.1967. Han gifte seg i Bergen 2.2.1924 med Sigrid Magnesdotter Monsen, f. i Bergen 22.8.1894. Ho d. i Bergen 6.12.1984. Sigfred Andersen var sildefabrikkarbeidar, og han og Sigrid budde i Bergen levetidi ut. Dei fekk ein son i lag. 6. Anna Olsdotter, f. 8.3.1850, Anna Feigum flytte òg til Bergen i ung alder ##### (levde i 1894 og var då gift – lagnaden hennar? – truleg barnlause, for då det i 1948 vart halde skifte etter yngste broren Ole d,y,, var ovannemnde Sigfred Andersen einaste kjende erving på mannen si side!) 7. Lars Olson, f. 26.7.1854, Lars Olson reiste til sjøs kring 1876, ##### (skal ha «hoppa av» i Amerika og busett seg i New York City, N.Y. – i 1886 var det ingen som hadde høyrt noko frå han på fleire år – ikkje nemnd 1894) 8. Ole Olson, d.y. (1858-1925), hamna som husmann på Grøneng under Fuhr (s.d.). ~~~~~~~~~~~~~~ Eg takkar so mykje på førehand for alle gode tips!

Takket være bl a Ivar Moe og hans svar på mitt innlegg 25. august kunne jeg skrive en av skipper Sven Taraldsen fra Stavangers opplevelser. Kanskje det kan være interessant å lese for andre som er interessert i sjøfartshistorie? Tusen takk til deg, Ivar: "Sven Taraldsen Gramstad fra Stavanger er skipper og har hatt regelmessige turer siden slutten av 1850 og fram til sommeren 1879. Han har tjent bra, men nå blir han gående uten inntekt. I april 1880 må han selge Brønngaten 6. Han klarer ikke forpliktelsene sine uten inntekten som skipper. Det er bøkker Johannes R. Tjensvold som kjøper huset for kr. 3 500 . Sven og familien flytter til Kirkegaten 38 (Skagen 175) der de leier to små rom. Etter å ha vært hjemme i ett helt år, får han endelig hyre igjen. Han skal ut som skipsfører på briggen TORDENSKJOLD. Briggen ble bygget i Tvedestrand i 1842 og kjøpt til Stavanger av reder Johannes Knudsen i Øvre Holmegaten for få år siden. Skipsfører Niels Eilertsen har ført briggen de siste årene, men han er nå blitt gammel og mønstret av før jul i fjor. Som mange av de lokalene skutene, ligger også TORDENSKJOLD til reparasjon over vinteren. Den må ettersees, smøres med tjære og ligger på verftet ved Kjeringholmen. Skroget blir grundig gjennomgått og fikset på. Det samme blir seilene. Det er blitt færre av småverftene i vikene og buktene rundt Stavanger nå. Det dårlige sildefisket samt den økte damptrafikken viser tydelig at nedgangstidene er i gang. Briggen TORDENSKJOLD er en god skute til Østersjø- og Middelhavsfart. Den ligger relativt dypt i sjøen, nesten 12 fot og den tar omtrent 80 kommerselester. Det er hos Johannes Knudsen Sven får hyre som skipper på briggen. Han skal gå med saltet sild i tønner til Piteå og tømmer fra Piteå til Honfleur i Frankrike. Sven rusler stadig ut til Kjerringholmen for å se hvordan briggen blir istandsatt til utfarten i mai. Det er ikke lange spaserturen. Han går bare bortover Øvre Holmegaten så er han framme. I Holmegaten treffer han gjerne briggens eier, reder Knudsen, og de går da sammen ut for å se hvordan arbeidet går. På sine rusleturer tenker han at det er jammen ikke mange årene siden holmen ble bygget inn, sånn at den ble landfast. Han kan ikke huske det, men er blitt fortalt at det egentlig lå et lite skjær her, et skjær som ikke var synlig ved flo sjø. Når det ble landfast fikk det navnet Kjerringholmen. Denne lille landfaste holmen blir et yndet utfartssted for byens befolkning. Her er det flott utsikt over innseiling og havnetrafikk på Byfjorden. Sjøfolk som er på utkikk etter arbeid eller som har robåten med seg og ønsker å transportere varer eller folk over vågen, møtes og slår av en prat her på Kjerringholmen. De prater om de dårlige tidene som råder grunnen i Stavanger nå. Flere handelsfolk har gått konkurs, men ennå ikke noen av de store. De er ikke veldig optimistiske, arbeidsfolkene som samles her. De erindrer med tristhet utropene i sildens storhetstid: «Skudå e’ i fjorden, skudå e`i fjorden!» Her møtes også kvinnene som bruker stedet til å tilby vask og bleking av klær. Barna samles også her. De går på stylter, snurrer knapper, samler på skjell og kaster med baller de har laget av tøy. Et yrende liv er det der nede på Kjerringholmen! Mai måned kommer med sol og varme. Han tenker med sårt vemod på Brønngaten 6 som de måtte selge fordi han ikke har arbeid og kan forsørge familien sin. Den 13 mai står han klar om bord. De er 8 sjøfolk på briggen utenom han selv.. Det er en uskreven regel om at det i alle fall må være en mann pr 10 kommerselester. Tønner med saltet sild blir lesset og surret fast. Han står i baugen når briggen blir rodd utover vågen av to slepebåter. Det er vindstille , men når han runder Tungeneset merkes det at vinden får tak i seilene. Turen over Skagerak går raskt og greit. De setter kursen sørover Kattegat og mot Øresund. De har god bør og Sven skuer mot Hittarp Rev der han gikk på grunn med barken ODIN for to år siden. Heldigvis passerer han greit gjennom, runder Sverige og går nordover Østersjøen. Snart er han framme i Piteå. Den lille byen med de kjente brygger og bygninger ligger like fredelig foran ham nå som på tidligere turer. Noen revner i seilene blir reparert og tømmer losses om bord. Ferskt vann og proviant bæres i tønner og plasseres ved byssen. De blir liggende i Piteå i et par uker, men så bærer det ut på sjøen igjen – Honfleur neste! De har fin fart sørover. Sven gleder seg til han kan runde Sverige, seile nordover Øresund igjen til han atter kan vende roret sørover mot Frankrike. 2. juli er TORDENSKJOLD kommet omtrent 8 sjømil sør for Utklippan, den lille øygruppen sørøst for Karlskrona. Det er lite vind og mannskapet gjør sitt arbeid som vanlig. Plutselig roper dekksgutten fra baugen: «Det komme` et stort dampskib mod oss, på styrbord side! Dè har ein voldige fart! De’ komme te å seila rett på oss!» «På styrbord si’e? Kordan ska di klara å venda skudå nå når dè ikke har vind? Ka e’ d’ de tenke på om bord i dampskibet! Di komme’ jammen te å seila rett på!» Svens hode er fullt av tanker. Dampskipet, som de ser heter SOWERBY og er fra Hartlepool i England, ser ut til å komme mot dem for full maskin. Like før dampskipet treffer TORDENSKJOLD, ser Sven at det forsøker å styre unna…..men det er for sent. Sven skriker ut til mannskapet sitt: «Finn någe å holda i, nå smelle’ de’!» Han hadde ikke før sagt det før de hører et stort smell og treverk som knaker. Hullet er så stort at briggen tar inn godt med vann. Sven er sint! Hva i all verden er det kapteinen tenker på. Han konfronterer ham med dette spørsmålet, men den engelske kapteinen på SOWERBY nekter å oppgi både navnet sitt og skipets destinasjon. Kapteinen tar briggen på slep og Sven forlanger at de blir tauet inn til Karlshamn. Kapteinen bryr seg ikke om det, men seiler forbi og kapper trossen ved Hanø som ligger langt sør for Karlshamn. Her forlater SOWERBY både briggen og besetningen som blir liggende å drive med et stort hull i skroget. Noe seinere ble TORDENSKJOLD ført inn til Karlshamn av byens loser. Stockholms Dagblad skriver 13. juli at lasten er losset og reapasjonene er påbegynt. De ble liggende i Karlshamn i flere uker. Det tar lang til å få reparert skadene, og Sven må også avgi sjøforklaring. I den forteller han at det engelske dampskipet styrte rett på briggen som dermed ikke kunne unngå «skam og skade». Han kunne ikke si om dampskipet gjorde dette kun av lyst til å ødelegge, eller om de ville vise sin overlegenhet.» Etter omsider å ha utført seilfarten til Honfleur kommer TORDENSKJOLD tilbake til Stavanger i desember 1880."